Hartvigsen i Manilla

Besøk fra Norge!

2011-04-11T19:18:00.000-07:00

Vi har som vanlig ikke vært aktive på bloggen. Har opplevd mye bra den siste tida, men ikke kommet meg til tastaturet for å skrive om det. Så derfor skriver jeg om det siste. For to dager siden fikk vi besøk fra Norge. Oddbjørn (Tor Arnes bror) med familie kom. Det er fantastisk å ha besøk! Nå er besøket, Tor Arne og våre tre barn på vei inn i flyet til Donsol. Mens jeg er hjemme og jobber skal de ha 2 dager hvor de svømmer med hvalhaier (ca 10 meter lange kjemper...). Jeg har gjort det og får skuffa unna litt på jobb. Etter at de kom har vi rukket mye. Både lek i hagen, flere turer til bassenget og et flott områdebesøk har vi fått tid til. I går kveld lukta det sterk perfyme av hele gjengen. De hadde kjøpt seg parfymer og prøvd enda flere...

Party-time!

2011-02-17T06:21:00.000-08:00

Da var festen over og alle hjerter gleder seg... Senga frister veldig naa!

Ikke lett å få et vanlig bilde med et vanlig smil når man er 8 år...

De var en tur til månen. Til alles fornøyelse...

Pappa fikk svamper rett i trynet...

Og jubilanten fikk kake med 8 lys!

Noen oppdateringer

2011-02-16T20:49:00.000-08:00

Sitter på kontoret og har en dag hvor det ikke går i 100 som det vanligvis gjør. Da kom jeg på at i dag har jeg både tid og lyst til å legge inn noen ord på bloggen.

Her i Manila har vi det bra. Hverdagene for familien inneholder det samme som for familier hjemme: skole, jobb, fotball, svømming, kirke, venner osv. Her er noen forholdsvis nye bilder av oss..

Marta og Endre med de 2 søte kattungene våre. De har nå fått nye hjem og vi har hatt Susi på manne-besøk igjen. Håper på nye kattunger i april!

Solveig og de to andre elsker fotball. Hver lørdag og søndag spilles det!

Der var det jammen noen som tok et bilde av oss også. Tror det må være fra nyttårs-afta.

Mitt (Karoline) hovudfokus er for tiden å bygge opp volontør-tjenesten her. Nå har vi et par som jobber på Marinduque (mor og far som har med seg yngstegutten på 16). Syns de er utrolig tøffe som ”tar en pause” fra livet i Norge og reiser bort. I Manila har vi tre spreke jenter rundt 20 år. De jobber sammen med Pastor Rasty og hans kirke i Malabon. Området er ekstremt fattig. De driver engelskundervisning, leksehjelp, dansegruppe, kor, sportsgruppe og er med i flere cellegrupper.... Det er så gøy å se ungdommer bli ”forandra” og å høre hvordan de blir tatt imot i området. Hvis dere kjenner noen som vil gjøre noe annerledes i 3-12 mnd er det bare å kontakte oss! Vi har mange spennende volontørjobber, ikke bare typisk ”kirkejobber”. Eller kanskje du vil komme?

Tor Arne sitt fokus har vært å gi fra seg lederpinnen og informasjon til den nye filippinske lederen vår. Hun er ei dame i 50 årene med mye god erfaring og et varmt hjerte.

Ellers jobber han mye med kirkesamarbeidet. Vi har noen samarbeidskirker som er SÅ inspirerende å besøke. Jeg var i ei slik sist uke. Der driver de med produksjon av såpe, lys, vesker, engler osv. De arrangerer også alternativ skole for de som har falt utenfor skolesystemet. I tillegg til over 30 cellegrupper og vanlig gudstjeneste-liv!! Jeg blir glad av å treffe slike ildsjeler som klarer så mye med lite ressurser. Vi i Misjonsalliansen står på sidelinja og heier på dem og gir dem en del kapital slik at de kan gjennomføre prosjektene.Her kommer noen bilder fra det besøket.

Såpeproduksjon og veskeproduksjon av resirkulert plast. Området ligger ved en søppelplass og de fleste jobber på denne søppelplassen, dvs skiller ut plast, glass, metall ol som de selger for en billig penge.

Og slik bor de....

Kanskje pappa fant dukka på søppelplassen??

Endre er 8 år!!

2011-02-15T23:01:00.000-08:00

Er det jeg som er veldig subjektiv som syns at han er VELDIG skjønn?? Jeg vet iallefall at det er 2-3 jenter på skolen hans som er enige med meg. I dag var det bursdagsfrokost. I morgen skal vi ha selskap med 10-12 gutter. Da er det bare å trekke pusten, brette opp armene og stå på.... Jeg er så utrolig takknemlig...

Hans ønsker for bursdagen er ikke så puslete. IPad er nr 1.... Det hjelper visst ikke å bo her. Ønskene blir ikke mindre selv om man er i et fattig land. Det er godt vi ikke trenger å imøtekomme alle ønskene iallefall.

Til tjeneste - Misjonsalliansen.no

2010-12-15T20:42:00.000-08:00

Til tjeneste - Misjonsalliansen.no

Juleforestilling, julefest og julegudstjeneste...

2010-12-05T05:50:00.000-08:00

I dag er det 5.desember. Juletreet og huset som sådan har vært pynta i ei uke. Vi har blitt ødelagte.....rett og slett. Denne helga har vært jul fra tidlig fredag ettermiddag til søndag kveld. Julefest med kollegaer fredag, juleforestilling på skolen til Marta og Endre og i ettermiddag var sjømannspresten i Manila og hadde norsk julegudstjeneste.... Så god jul alle sammen!

Noen ord om våre søte, ikke så små barn: Marta har utviklet sangstemmen mye. Hun var en av englene som sang mye solo. Det var helt nytt for henne, men hun gjorde en kjempejobb!
Endre var både engel og Josef. Så spilte han gitar da. Vi er så stolte av dem atte!

En natt på fortauet i Manila - Misjonsalliansen.no

2010-11-22T19:36:00.000-08:00

En natt på fortauet i Manila - Misjonsalliansen.no

Oppdatering på barneflokken...

2010-11-22T16:54:00.000-08:00

Susi hadde tydeligvis samme ammeproblem som jeg. Ungene var for slappe i starten og orket ikke å drikke. Dagen etter at de var født, døde en til. De to andre bare lå der, fullstendig sløve. Vi fikk panikk. Karoline kjørte til dyrelegen desperat etter gode livrednings-tips. Med vitaminer og morsmelks-erstatning begynte vi tvangs-matingen. Og skal si de kvikna til etter noen dråper med melk! Tor Arne kjente så sterkt på fars-følelsen at han stod opp midt på natta til og med. For å mate. Han liker å tro at det var spesielt den innsatsen som fikk kattene til å livne til. Iallefall: Morgenen etter da vi kom ned i stua lå de og drakk melk av mora. SÅ friske og fine. De vokser for hver dag. Knall søte! Dette er kjekt.

Famileforøkelse!

2010-11-10T03:05:00.000-08:00

Susi fikk kattunger i dag!! Da vi gikk på jobb og skole majuet hun veldig og virket som hun hadde vondt. Kl 10 var 5 kattunger født. Det triste var at 2 av dem var døde. Men tre lever og er veldig søte!Så de ble født på termin.....komisk å ha så kontroll når det gjelder en katt...

Litt hverdag

2010-11-07T04:57:00.000-08:00

Hverdagslige oppdateringer:

Halloween ble feiret. Vi har gitt opp å ignorere dagen og deltok på hele festen i Villagen. Jentene vant til og med premier for de fine heksekostymene. Snopet de fikk har vi lagret og aner ikke hvordan vi skal bli kvitt hele driten. Solveig klarte ikke å bestemme seg for om hun ville være heks eller prinsesse. Så det ble hekseprinsesse... Hun koste seg med en av de gode venninnene sine, Alexa. Som dere ser er ikke kostymene så groteske. Juletre er jo direkte koselig:)

Susi er i lykkelige omstendigheter og lykkelige er vi for det! Vi fikk parra katten med en annen rasekatt så nå blir det kattunger neste uke!! Siden hun var på overnattingsbesøk vet vi nøyaktig når det skjedde og vet også at hun har termin den 10.november. Hun har ikke vært på ultralyd så vi vet ikke hvor mange det blir.... Vi gleder oss sånn!!

Tor Arne trives som sjef, men det er noen hakk for mye å gjøre.

Karoline har altfor lange dager på jobb og sliter med den velkjente dårlige samvittigheten overfor barna....

Transport bransje foreldre. Helgene går stort sett til å transportere ungene hit og dit. De er super aktive i fotball og alt foregår i helgene.

Nå begynte MArta og Endre på ekstra matte undervisning som en forberedelse til en matte konkurranse i januar. DEtte er de veldig motiverte for.Foreldrene synes at 5 lange skoledager var nok, men dette VIL de bare.Jaja, etter at dette var skrevet kom de hjem og var litt overgitte over hvor vanskelige oppgavene var. Eksempel: 7 mennesker er i et rom. Alle hilser på hverandre. Hvor mange håndtrykk ble det tilsammen?? (svaret står nederst...)

Vi teller ned til jul. Bestemamma og bestepappa + hele Astrids famile kommer. Som vi gleder oss!

(Svar: 21, ja, det er vanskelig. Noen som klarte den??)

På leir!

2010-11-07T04:50:00.000-08:00

Ungene hadde høstferie og Children's Congress ble arrangert i Misjonsalliansen. Det var en glimrende mulighet for meg å ta med ungene på jobb. De liker ikke å være med oss rundt i områdene, iallefall ikke å være der for lenge. De syns det lukter, de blir varme og føler seg annerledes. Men nå skulle vi på konferanse og den skulle være på yngdlingsstedet deres, Rizal Recreation center. Dit drar vi av og til bare for kose oss som familie. Innbyr til lek og god rekreasjon. Vi tok med oss Ate Lita slik at jeg (Karoline) kunne jobbe og ikke bare ha fokus på dem. Det var så kjekt!!

High lights for meg (Karoline): Det å være gruppeleder. Ungdommene arbeidet med utdanningssituasjonen og spesielle utfordringer i deres områder. Poenget med konferansen er å gi dem kunnskap OG å inspirere dem til å fighte for et bedre system. Rett og slett gjøre dem politisk bevisste. Altfor mange her i landet bare klager og har gitt opp. Politikerne må ikke få fred. Vi oppmuntret ungdommene til å være forandrings agenter. Det var deilig å jobbe litt som lærer igjen!

High lights for Marta: Nye venner, volleyball, svømming og enda flere venner.

High lights for Endre: Å dilte etter Marta og hennes venner, rutsjebanen ned i bassenget (nye fartsrekorder ble tatt), kiosken og all oppmerksomheten fra kule ungdommer.

High lights for Solveig: Temasangen med de kjekke bevegelsene, masse oppmerksomhet fra ungdommer som ville leke med henne, bassenget, sove i dobbelseng med mamma og kiosken.

Det er og blir spesielt å være på leir. Ungdommene var fra de fattige områdene. Noen av dem er til og med gatebarn. Men på leir kan man ikke si hvem som er fattig eller rik. Og alle har så mange talenter! Dette var gøy, følte meg nesten litt ung igjen:)

Trær for håp - Misjonsalliansen.no

2010-10-19T07:19:00.000-07:00

Trær for håp - Misjonsalliansen.no

Så ble jeg 41...

2010-10-09T18:26:00.000-07:00

Fikk feira dagen. Er ikke typen som liker å la dagen gå forbi i stillhet. En mulighet til å feire livet:) Lettere å bli 41 enn 40. Føltes mer krise å bli 40. Var også godt å kunne invitere venner, ikke bare bekjente. Godt å høre mer til i Manila, denne crazy byen.

Har tilbakelagt blondine-tida. Fått tilbake mer naturlig farge. Deilig...
Mange sier de har prøvd å ringe. Må være internett som var dårlig. Alle ledninger var som de skulle. Men internet var skam dårlig i går.

Vi har fått eldre unger som ikke syns det er ok å legge seg kl 19 fordi vi skal ha folk. Dealen ble at de fikk gotteri og tv i tv-stua/kontoret. De lovte å ikke forstyrre oss, noe de klarte å holde. Da festen var over hadde de slokna long time ago...

Tidligere på dagen hadde de spilt basketball-kamp med skolen. Vennskapskamp mot en annen skole. De kom på 2.plass! Svette, gode og sporty. Rett etter kampen bar det i karnevalsbursdag til en norsk/filippinsk venn. Ikke rart de slokna foran tv-en...

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Prinsessa vår!

2010-10-02T17:04:00.000-07:00

Nå er det 5 år siden hun kom til oss, lille søte Solveig!
Den 25.september feira vi dagen med venner. Skikkelig prinsesse-bursdag! På selve dagen (26.) gikk hun til kirka med prinsesse-kjole, diadem og slør.... Hun er ei herlig jente!

(Hadde problemer med aa legge til bilder, derfor en ukes forsinkelse...)

Søppel, elendighet,, smil og håp!

2010-09-11T05:17:00.001-07:00

I går var jeg ute i ett av områdene våre sammen med voluntører og studenter fra Norge. Det å ta med folk ut er en del av jobben min og jeg er vant til å se mye elendighet. Noen ganger treffer det hjerte, mage og hele meg, mens andre ganger er det no problem. I går var en dag da det traff meg skikkelig. Og kanskje en dag da jeg forstod litt mer....

Vi var i et område som heter Malabon. Dette området er et typisk by-slum område. Hus tett i tett og svært trange smug. Vi ble tatt med inn i kirka hvor det til tross for at det var en ukedag var aktiviteter gående. Noen unger lå på golvet og spilte spill, lederen for barne-arbeidet i kirka jobba med sitt og frivillige ledere for Misjonsalliansen hadde helsekurs for mødre.

Pastor Rasty tok seg god tid til å fortelle hvilken rolle kirka har midt inne i slummen. Jeg reflekterte kanskje over at han var litt ekstrem og kankje litt for åndelig.... Han er av den radikale typen og elsker det han holder på med. Jeg forstod kanskje ikke helt hva han snakka om.

Iallefall, turen gikk videre innover i området og endte på søppelfyllinga. Husa lå helt oppe i søppelet, barna lekte oppå søppelet, en liten ett åring tok sine første stabbende skritt barbeint oppå søppel. Mange smilte og var glade, men det var noe så utrolig håpløst over det hele.... Icery, ei av ungdommene fra kirka var med. Jeg snakka med henne og sa at jeg virkelig opplevde dette så håpløst og tøfft. Men du er så annerledes, sier jeg. Har du det så mye bedre enn disse folka?? Icery svarer da:

- Jeg har de samme utfordringene som alle de andre her selv om jeg ikke bor så nær søppelplassen. Men da jeg var 17 år ble jeg kristen. Kirka lærte meg at jeg er unik. Gud er med meg. De har alltid sagt at jeg må drømme og jobbe hardt for å nå den. Min drøm var å bli lærer. Jeg hadde aldri klart å bli lærer uten at kirka hjalp meg til å fokusere på det. Ikke gi opp, Icery, har de sagt! Og Gud har gitt meg det jeg har trengt. Siden juni har jeg jobba som lærer. Dessuten har jeg fått utvikle evner jeg ikke visste jeg hadde før. I kirka begynte jeg å danse. Nå er jeg danseleder, sier hun. (Og jeg har sett henne danse. Hun danser fantastisk!)

Ja, hva var det så jeg forsto?? Det var at Gud virkelig er vårt håp, menneskers håp. Han gir oss verdi og mening. Og som kristne skal vi heie hverandre frem for å bli vårt fulle potensiale. Det vil jo Gud vår skaper... Heldige meg som får jobbe i Misjonsalliansen som skal få heie folk fram og vise mennesker hvilken unik verdi alle har. Så spør jeg meg selv: har du ikke skjønt dette før da, Karoline?? Jo, men i går så jeg det enda bedre. Og jeg vil se mer!

Hjelp, New Look!!!

2010-08-30T02:27:00.000-07:00

Jeg er dypt fortvilet. Det er også mine barn. Tor Arne sier at han ikke er flau over å gå ved siden av meg..... Frisøren som gjorde det på meg syns jeg ble veldig fin, min gamle frisør skal prøve å gjøre noe med det i løpet av et par uker.....

Så hva er det egentlig?? Gammel blondine drøm? Barbie look....Kone fra Russland-look ... Jeg er da ikke gammel enda-look...?

Jeg fikk selvsagt ikke lagt dette inn før ei uke etter jeg skreiv det. Har vent meg til det lyse håret nå. Kanskje jeg egentlig er blondine på bunnen?? Og de filippinske mennene liker det tydeligvis veldig godt...

Kommentarer

2010-08-13T06:14:00.001-07:00

Nå tror jeg at jeg har åpna opp for de uten google konto å legge inne kommentar. Du kan jo prøve!

Tilbake i Manila og tilbake på bloggen!

2010-08-13T06:05:00.000-07:00

Nå er vi på plass igjen. Etter noen fantastiske dager med familie og venner i Norge er vi nå tilbake i hverdagslivet i Manila. Var i grunnen litt redd for at overgangen ville bli for stor for både oss voksne og ungene, men så langt er alle glade og fornøyde. Tor Arne sliter veldig med jetlag og ser film, leser aviser, spiser etc hver natt....

Bloggen har som dere vet vært bortimot død i snart et år. Men etter Norgesturen har vi fått ny inspirasjon til å bruke den. Målet er å skrive litt en gang i uka. Så får dere purre på oss om det skulle bli for langt opphold.

I går opplevde jeg to ting som er svært kontrastfylte i forhold til Norge:
1. Jeg kjørte hjem fra jobb og maks fart var 20 km/t........trafikken er grusom!
2. Jeg tok meg en tur over veien på butikken. Der hjalp de meg med pakking og bæring!! Før jeg gikk hjem stakk jeg innom massasjen og fikk myket opp ryggen...AHH!!
Det er heldigvis mye positivt som veier opp for den fryktelige trafikken!

Håper dere vil følge oss på bloggen. Trodde i grunnen ikke så mange fulgte den, men ble inspirert igjen da jeg var hjemme og møtte flere som savna den. Nå er vi igang!

På områdebesøk i høyvann

2010-08-13T06:02:00.000-07:00

Det er regntid og vi måtte være forsiktige når vi balanserte på bambus-stokkene mellom husene.

Vann-pumpe er gøy! Solveig og Andrea syns iallefall det!

Ate Marlyn jobber i Misjonsalliansen og hjelper til med fotvasken.

Dagens fangst

Her om dagen var Solveig med meg og en besøkende familie på Salambao, et av de områdene vi har arbeid. Salambao er en husklynge midt ute på elva med fiske-oppdrett på alle kanter. Husa ligger på diker. For å komme oss dit må vi ta båt. Jeg (Karoline) har vært der mange ganger og føler jeg kommer til kjente. Ekstra kjekt var det denne gangen for da var Solveig med. Og hun syns det var kjempegøy for vi måtte vasse nesten overalt! Det er regntid og vannstanden er generelt sett høy selv om det ikke regner så mye. For min del var jeg litt skeptisk siden vannet ikke akkurat ser reint ut. All kloakk går rett ut og det flyter mye søppel der. Jeg har bestemt meg for en ting: jeg skal aldri kjøpe annet enn dypvannsfisk. Mye av den andre fisken her er avlet opp i anlegg som det på Salambao.....

Det gjør alltid inntrykk å møte mennesker som lever så annerledes enn meg. Tenker meg selv inn i livet der. Det må være så kjedelig. De fleste damene er rundt huset med barneflokken hele dagen. Mennene drikker etter jobb så de er kanskje ikke det artigste selskapet heller... Dag etter dag, år ut og år inn. Lite impulser. For mange er livet drømmer som aldri vil gå i oppfyllelse. Jeg ville vel kanskje ikke vært særlig initiativ rik, tenkt positivt eller vært kjent for mitt gode humør??

Etter 2 mnd i Norge er jeg enda mer takknemlig for å være Karoline, født i Norge og vokst opp i en flott familie, hatt mulighet til utdannelse og kan til en viss grad velge hvilken jobb jeg vil ha. Jeg er heldig jeg!

Palawan er å anbefale

2009-11-13T04:02:00.000-08:00

På tirsdag kom jeg hjem fra en 4 dagers tur til øya Palawan sør-vest på Filippinene. Vi var 13 kolleger som tok av sted for å oppdage øya og samtidig ha 2 dager teambuilding. Vi hadde sikret flybilletter til hele gjengen i juni for ca 100,- NOK hver vei.! Svigers reiste hjem til Norge, mens jeg reiste til denne øya. Karoline tok ungene med seg sammen med Garcia family og dro til Grande Island utenfor Olongapo. Tanken på å bli helt alene etter en måned med foreldrene på besøk ble for sørgelig å tenke på så det var lite aktuelt å være hjemme i Manila.

Slik ser en "banka" ut Smal trebåt med utriggere av bambus

"snake island" (ingen slanger men formen på øya)

Deilig lunch på "Snake Island"

Flyet lander i den støreste byen Puerto Princessa,ca 1,5t flytur fra Manila. Første dagen var det sightseeing og øyhopping til "snake island" i Honda bay. Hundrevis av fisker som svømmer rundt beina når du mater dem med loff, og deilig nygrillet fisk og krabbe til lunch.

Noen av mine flotte kollegaer

Deilig å sove på jeepnee

Inngangen til underground river.....

Litt fakta om området i Sabang der underground river er

Så tok vi jeepnee til Sabang som ligger 2 timer nordvest på Palawan. Der finnes verdens nest lengste underjordiske elv, 11 km lang, med utrolige dryppsteinsformasjoner.

Dryppsteinformasjoner"Soppen"

Flaggermusene hang tett i taket

På vei ut fra "underground river"

En deilig ubebodd strand i Sabang

Flere flotte kollegaer

Hadde jag hatt lenger tid ville jeg ha tatt båt fra Sabang til El Nido i nord med diverse stopp på deilige sandbanker underveis. Dette er drømmestedet for Mr.Hartvigsen. Øylivet ligger mitt hjerte nær!

Her er noen flere smakebiter på hva du kan oppleve i løpet av noen få dager vest i øyriket.

Sommerfuglfarm

Lokal taxi i Sabang

Krokodillefarm utenfor Puerto Princessa

Ellers har barna det bra foruten litt ørebetennelser på jentene. Det blir jo en del bading gjennom uka så nå er det forbud i 14 dager for å få dem helt på beina. De går på skolen men har klaget litt på nettene. For to dager siden måtte vi ty til sykehuset og få litt medisin....

Ellers skal jeg på fotballturnering med Endre i hele morgen. Første heldagsturnering i livet hans. I går var jeg og Endre på kjøpesenter og fant skikkelige fotballsko og utstyr. På skolen holder de på med en musical som de skal fremføre i desember. Gleder oss over ungene som nå behersker engelsk veldig bra og at de får god oppfølging på skolen, i tilleggg til at vi har mye god familietid også. Følgende visdomsord er ganske bra og er noe av filosofien til skolen de går på.

Ha en god helg!

Tor Arne

40 år!

2009-11-13T01:52:00.000-08:00

Nå kan jeg altså krysse av i rubrikken for "Kvinne 40-65år". Jeg har endelig rundet tallet, noe jeg har brukt mye energi på å tenke på. Den største bursdagsgaven var nok at mamma og pappa kom ned. Og de fikk med seg alle de tre feiringene mine. Noe bortreist på dagen eller feiret i all stillhet er ikke min stil.

1. Fest med alle kollegaene mine i Manila. Mer enn 50 gjester. På kontoret etter jobb på selve dagen, fredag 9.oktober. Fest med mye leker, hilsener fra venner i Norge på power point, mye mat og god stemning.

2. Dagen etter i hagen til Garcia. 25 gjester. Mange som ikke kjente hverandre. Rolig stemning. Vi og Garcia var i grunnen trøtte av å feste... Men hyggelig likevel.

3. Fest med staben på Marinduque 10 dager etter dagen. Ut på restaurant. God mat og høy stemning!

Livet er nå hverdag igjen og jeg ser at jeg har festa fra meg på noen år. Neste begivenhet er Tor Arnes 45 års dag, men den trenger ikke bli SÅ stor...

Livet er iallefall godt på mange vis. Glad for å ha blitt 40. Alternativet er jeg ikke innstilt på enda...

Det regnet og det regnet....

2009-09-29T17:00:00.000-07:00

Nå har det regna fælt her. Det meste av vannet er borte, men i noen bydeler flyter de fortsatt.

For vår del var vi tørre hele tida. Vi var heldige. Forferdelig følelse å sitte inne tørr og fin og få teksmeldinger fra stab om at de flykta oppover i husene sine. Enda verre å skru på tv og se at folk kjempa for livet ikke langt unna. Men vi kunne ikke gjøre noenting. Har jo ikke båt i garasjen....

Tor Arne er leder for hjelpearbeidet som vi i mIsjonsalliansen gjør. Det er mye logistikk og mange uavklarte spørsmål. Jeg er mer ute i områdene. Ikke for å dele ut at, men være en del av teamet som klargjør mat-hjelp. Nå, fredag skal jeg ut og være med der de skal dele ut mat i dag. Mange får hjelp nå, men det er tragisk å få rapporter om at barna i områdene begynner å få feber etc. Dette er virkelig krise i byen og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne....

Ny tyfon kommer i løpet av dagen, men nå sier værvarslet at den ikke vil treffe Manila så sterkt. La oss håpe det er sant. Mange lurer sikkert på hva dere hjemme kan gjøre. Dere kan selvsagt gi pengehjelp. Misjonsalliansen har egen konto for det: 3000 60 05000
Det andre du kan gjøre er å be for folket her. Gud ser dem og elsker dem midt i all elendigheten. Be også om masse visdom for oss som hjelper. Mange organisasjoner er heldigvis tilstede i Manila og alle vil hjelpe.

I går kveld var jeg på butikken. Hyllene begynte å bli tomme. Folk handler for å sikre seg, men også for å gi bort. Overalt organiseres det matutdelinger. Jeg kjenner meg ikke redd, bare trist for at folket må lide sånn...

Vider her kommer noe jeg skreiv etter 1. dagen min i området.

Dramatisk døgn

-Først gikk vi opp i 2. etg, deretter gikk vi opp på taket, men vi så fort at vannet bare ville stige enda mer. Naboen vår har tre egasjer i huset og vi endte med å sitte på hans tak. Vi var veldig mange på taket hans. Jeg, mannen min og de 5 barna mine var glade for at vi var sammen, men vi var fryktelig redde. Regnet høljet ned. Vi satt der fra kl 9 lørdag morgen til kl 6 morgenen etter. Det var bare grusomt!!

Rosalinda Pingol er mor til to fadderbarn og frivillig i Misjonsalliansen. Nå bor familien i ei kirke og hun har fått nye klær av venner. På taket spiste de kjeks en annen familie hadde klart å ta med seg. Regnet fungerte som drikkevann.

- Ungene var redde og gråt. Vi satt og ba, jeg ropte til Gud om at han måtte redde oss. Nå er det hele over, men huset vårt er ikke lengre. Det veltet og ble total ødelagt. Heldigvis er mannen min snekker så vi skal nok klare å bygge det opp igjen.

Vi sitter i bilen på vei fra et av områdene hvor 8 fadderbarn ble besøkt. Alle disse familiene hadde mistet alt. Serapon, 14 år, satt og jobbet med skolearbeid da storebroren kom stormende inn i huset og sa at de måtte flykte. Det hun tok med seg var skolesakene og skoleuniformen (hennes drøm er å bli lærer, derfor prioriteringen??)!! Hun er en av de få som fikk redda dette. De fleste mista alt.

- Jeg er redd for å forlate ungene mine etter dette. Jeg var på jobb da uværet herjet som verst. Da jeg klarte å komme seg hjem møtte jeg de gråtende og redde barna som hadde flyktet opp i høyden. De største hadde bært de yngste. Hele huset ble vasket bort. Jeg er fortvilet, men også veldig glad for at ingen av ungene mine ble tatt av vannet, sier Cyntia Villanueva. Mora mi sitt hus ble heldigvis ikke tatalt ødelagt så nå stabler vi oss inn i det, fortsetter hun.

Historiene er mange. Det kan være vanskelig å se håpet mitt i alle ødeleggelsene. Vann og elektrisitet mangler fortsatt flere steder. Gjørma og lukta er sterk.

- Dette må vi bare klare, sier de 7 frivillige damene som er med på turen. Noen av dem er berørt av flommen, andre slapp unna store ødeleggelser.

- Nå skal vi ut og handle ris, nudler, boksemat og vann. Det skal deles ut til alle disse familiene som har mista så mye. Jeg syns det er godt å kunne hjelpe andre selv om vi trenger hjelp selv også, sier Rosalinda med et godt filippinsk smil. Smil og latter er aldri langt unnaFilippinene, til tross for triste og tragiske omstendigheter.

Her var engang huset...
Teamet jeg gikk med som snakket med ofrene og fant ut hva de trenger. Teamet er frivillige mødre av fadderbarn. Flere var selv ramma.

Bilder

2009-09-12T06:22:00.001-07:00

Bare noen glimt fra hverdagen her nede.... Som dere ser har ungene humoren i behold. Endre og Marta (nederst) kom inn i stua utkledd som pappa. De planlegger å komme slik i bursdagen min og holde en pappa-tale. Jeg gleder meg!!

Endre elsker å høre på musikk og små synger hele dagen.
Solveig leker, leser og koser seg.
Marta er enormt glad i Susi!

Og ellers, hverdager med både spennende og mindre spennende ting på gang. Liksom ikke så mye å skrive om. Kjenner på en stor takknemlighet for tiden, for alt vi har her, hjemme og i Gud.

Om du er fattig eller rik...

2009-08-14T00:42:00.000-07:00

Det å bo i et land med store ulikheter materielt sett er utfordrende for både liten og stor. En dag kom de 2 eldste barna våre hjem og lurte på hvorfor vi ikke kunne gi et nytt hus til Milo, skole-sjåføren vår. Han er en av de mange millionene som bor i slummen sammen med sin familie. Og det er klart at det er fristende å gi et nytt hus til både den ene og den andre.....(men vi ser vel at det lureste er å gi jobb, det gir mer selvstendighet).

Et par dager etterpå ble de invitert hjem til ei klassevenninne etter skolen. Jeg kom for å hente dem der etter noen timer og må si jeg fikk et lite sjokk. Vet ike hvor mange jeg møtte i gården utenfor, 2-3 vakter, 2-3 sjåfører og lenger inne var det 3 yaya-er (barnepassere).... Huset var gedigent!! Alt glinsa og skein fra golv til tak. Endre var helt i 100. Han kunne spurt-løpe laaangt bare i stua (stuene)...... Og på vei hjem lurte de på hvorfor vi var så fattige og hadde så lite hus!!!

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig fordomsful når jeg kommer til hjem som det sistnevnte. Jeg dømmer dem som egoistiske, lite empatiske og omsorgsfulle, helt sikkert korrupte etc. Men opplevde jeg dem slik?? Nei, faktisk ikke.... De visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg og mine barn, de inkluderer dem og de er kjekke folk. Men det er klart det forundrer meg at de lever i sånn luksus når deres eget folk lider sånn. Bestandig når jeg sier det om dem føler jeg at jeg sitter i glasshus.... Vårt liv er heller ikke blottet for luksus......(det har med hvem du samenligner deg med) Jeg har vel konkludert med at det ikke er lett for hverken dem eller oss å dele godene. Vi syns vel vi fortjener dem....

Bildene reflekterer ulikhetene. Har ikke tatt bilder av flotte hus, men vi har feriert mange steder de fleste her til lands bare drømmer om.... Slumbildet er fra Salambao, et av områdene vi jobber. Utrolig mange flotte mennesker der, men også maaaange utfordringer for dem.

Nei, så tjukk du har blitt...

2009-08-03T00:11:00.000-07:00

Heldigvis er ikke dette en kommentar jeg har fått selv om den helt sikkert kunne sies om meg også. Men i dag er jeg rystet over Filippineres frekkhet! Det må nok skrives på kulturforskjeller, men hør her:

Jostein og Camilla som vi jobber med her ute kom tilbake etter 2 mnd i Norge. Det første jeg tenkte da jeg så dem var at de så så friske ut!! Solbleika hår, god farge i ansiktet, flotte og uthvilte. I dag på kontoret har bortimot alle som har møtt Jostein kommentert to ting:
- du har lagt på deg
- så rød du er i ansiktet

Jeg ser fargen i ansiktet. Men den er ikke er rød men frisk. Kiloene påstår han er flere enn da han reiste, men jeg ser det ikke. Uansett, tenk å si det! Og så til den flotte mannen da!

Jeg har klart og tydelig fortalt dem at når jeg/hvis jeg legger på meg vil jeg ikke høre det fra dem. De får finne på noe annet å si. De ler av det og ser vel ikke helt hva som er galt med å si det det de sier......jaja, kultur er interessant. Her bør man ha et avslappet forhold til kroppen iallefall.

Sist fredag hadde de om en sunn og god livsstil på fellessamlingen. Til slutt skulle alle veies og regne ut BMI-en sin!!! Jeg så nok någet overrasket ut og møtelederen sa at alle skulle gjøre det untatt Karoline. Om det var fordi jeg var eneste nordmann eller fordi de ikke ville utsette vekta for den utfordringen vet ikke jeg. Tipper det var det første... (har noen konkurrenter her som nok veier mer enn meg som fikk lov til å gå på vekta:))

Sånn bortsett fra det jeg har skrevet om over har vi det bra her. Tor Arne er i Norge frem til slutten av denne uka. Han utnytter dagene godt. Det å være gressenke med hushjelp er veldig annerledes enn uten. Det går kjempefint, men gleder oss selvsagt til han er tilbake. Ungene er friske og glade. De er fullstendig språkforvirra og gleder seg over at Garcia's er tilbake. Solveig har fått seg ei ny venninne i et av nabohusa og det er til stor glede.

Marta på leir!

2009-07-13T22:26:00.000-07:00

Nå har Marta blitt så stor at hun reiser på leir, helt alene....
Forrige uke reiste hun på en leir for barn som bor her men ikke kommer herfra. Den var kristen og vi kjenner til de som arrangerte den. Vi trodde lenge at jeg(Karoline) måtte være med, men et par dager før fant hun ut at det ikke var nødvendig. Mandag morgen satte hun seg gråtkvalt på bussen og en nervøs mamma vinket....

Vi som var hjemme lengtet veldig etter Marta og jeg angret på at hun ikke har fått sin egen mobil...

Fredag ettermiddag kom vi andre ned til leirstedet for å tilbringe helga der. De andre ungene hadde nettopp dratt og Marta var lykkelig og totalt utslitt. Hun hadde hatt det knall-kjekt!! Dit ville hun reise neste år også....(men da er vi sannsynligvis hjemme, noen som vil reise på leir med henne der??).

Vår refleksjon er: ville vi sendt henne uten en eneste venninne på leir i Norge?? Neppe. Det er noe med det å være expat-unge. De blir mer åpne for nye vennskap og vet at de ikke kan basere alt på et par venner. De fleste er veldig åpne for nye vennskap og aktive for å få nye venner. Måtte våre barn ta det med seg hjem når vi en gang flytter tilbake!!

Nytt familiemedlem!!

2009-06-21T21:41:00.000-07:00

Nei, vi er ikke gravide. Vi har heller ikke adoptert. Vi har fått oss katt!! Etter måneder og år med masing om katt fant vi ut at nå er tiden inne. Fredag kveld kom katten i hus. Den er nesten 3 mnd av type persisk-angora. Innekatt, noe vi MÅ ha her. Gatekattene her lever et ekstremt tøft liv...(som mange andre som bor på gata). Navnet har vi ikke klart å enes om. Lusi, Susi, Rosi, Princess.... Forslag mottas med takk:)

SKOLEGUTTEN VÅR

2009-06-17T22:40:00.000-07:00

Nå har vi to skolebarn. Endre begynte for alvor på skolen den 15.juni. Og han stortrives. Han tenker mye og vi merker at han er sulten på kunnskap. Hver dag forteller han entusiastisk om dagens hendelser og gleder seg alltid til noe neste dag. Dagene er lange. De går hjemmefra kl 7 og kommer hjem litt før kl 4.

Dere skulle opplevd engelsken deres. Når de leker gjør de det ofte på engelsk!! Norsken begynner også å bli litt rar: ”Når skal vi bli picka opp i morgen??” De er gode, ingen tvil om det.

18-års feiring

2009-06-17T06:45:00.000-07:00

Lørdag ble vi invitert til en stor begivenhet: 18-års dag!! For jentene her er det en stor feiring, for guttene er den store dagen 21-års dagen. Deborah, dattera til vår visedirektør var jubilanten. Festen var full av seremonier, venninner tente 18 lys for henne, mennene overleverte 18 roser for henne og danset med henne, gaver ble overrekt sammen med små taler.

Festen var nydelig med mange fine ord til jubilanten. Som hele tiden satt foran. Midt i festen skiftet hun til og med kjole!! Det nærmeste norske vi kan komme som minner om festen er konfirmasjon. Med andre ord, STOR fest.Så litt av det som var kulturelt annerledes:

Festen startet 1,5time etter den egentlig skulle...

Den fine kaka som stod framme hele tiden ble ikke spretta engang....og det var ikke en forglemmelse. Den ble bragt hjem like hel som før festen begynte. Vi jobber med mora og i dag (4 dager etter)fikk vi smake siste rest...

Ingen gaver ble åpnet...og derfor ikke kommentert...

Ungene våre koser seg på fester og får mye oppmerksomhet. Legg spesielt merke til Endre sin skjorte. Typisk filippinsk festskjorte, baong. Syns han er helt vidunderlig i den!!

Bilder på plass

2009-06-08T01:59:00.000-07:00

Nå har jeg fått inn litt bilder fra Kina og Martas bursdag også. Det var jo enkelt, jo....

Sommerferien 2009

2009-06-07T00:59:00.000-07:00

Da har vi kommet hjem etter de siste to sommerferie-ukene våre. Det blir jo ingen tur hjem til Norge, derfor har vi ekstra mange muligheter til å oppleve dette landet. Og disse ukene har vært fantastiske. Til tross for at Endre hadde lungebetennelse og Tor Arne kink i ryggen de første dagene. Turen gikk til Bohol, ei av de øyene som betegnes som dykker-paradis her til lands.

Den første uka var vi på ei deilig strand med sand og slappet skikkelig av. Nøyt det å ha goooood tid sammen, spiste god mat, bada og koste oss. Men det at Endre gikk på pencilin og ikke blei bedre la selvsagt en demper på det hele. Han var slapp og hosta til han spydde hver morgen. Etter en tur til legen og enda flere medisiner snudde tilstanden og vi forflyttet oss.

Turen da gikk til ei bitte lita øy en halv times tur ut fra stranda de fleste resortene lå på. Der var det kun en resort og ca 600 innbyggere. Stedet hadde alt: svømmebasseng like ved havet, sandstrand, snorklemuligheter rundt hele øya, fantastisk personale og ok standard. Her vil vi gjerne ta med noen som kommer ned. Bare det å snorkle der var en opplevelse. Som å dykke i et akvarium. Og dykkermulighetene er gode.

Tor Arne fikk seg et par dykk og var særdeles entusiastisk etter å ha sett både den ene og den andre fiske-stimen.

Bohol er også kjent for Chocolate-hills og for de små søte Tarsusene. Både ungene og vi forelsket oss i de, noe dere sikkert forstår....

Nå er vi hjemme igjen og i dag begynner hverdagen for liten og for stor. Endre og Marta begynner på skolen i morgen tidlig.

Håper bildene gir et inntrykk av deilige dager og kan friste noen til et besøk...

Alle barna har rett til

2009-05-14T06:39:00.000-07:00

Mitt forhold til barnas rettigheter fikk jeg gjennom jul i skomakergata og Toeflus. Naa begynner jeg virkelig aa ane at disse rettighetene faktisk er viktige. Ser det jo hver dag. Vi kjoerer forbi gatebarn, jeg ser mange som ikke gaar paa skole og de fleste av dem er ikke registrert i noe som helst folkeregister......

Naa er jeg paa en konferanse som har som overskrift: "Barna i Guds oeyne". Ca 100 barn og like mange voksne er sammen. Kom akkurat fra aapningsmoetet og jeg er full av saa mange slags inntrykk. For det foerste er det flott aa vaere sammen med barn og voksne fra de omraadene hvor vi arbeider og se hvor flotte mennesker de er.

Saa er det forferdelg aa ta inn over meg fakta om at 80 prosent av jordas befolkning strever for aa faa ting til aa gaa rundt, at det hvert minutt doer barn av HIV/AIDS, at det her paa Filippinene er saa ekstremt mange forlatte barn etc. Jeg blir saa motloes.....

Deretter blir jeg forundret over at barnas rettigheter er nyheter for mange. Gode nyheter. Og saa blir jeg imponert over de ungdommene som tar mikrofonen og sier at de vil pushe politikerne, at de vil jobbe for at Filippinene skal bli et godt land aa leve i, at de som kirke ser at de kan bety en avgjoerende forandring for sine naermiljoe etc.

Vi er en stor delegasjon fra Misjonsalliansen her. Ikke ansatte, men ungdommer fra omraadene hvor vi jobber, baade i Manila og paa Marinduque. Og ungdommene har med seg pastoren fra kirka hvor de bor eller andre voksenledere. Til hoesten skal vi sammen med disse lage to konferanser for "vaare folk". Da skal de som er her vaere kommiteene. Gleder meg allerede til aa vaere med!

Konferansen er i Baguio, en by oppe i fjellene. Men i dag regner det saa jeg har ikke vaert utenfor doera. Temperaturen er god og kald, dvs norsk middels varm sommer. Tor Arne og jeg var her for 9 aar siden og det er rart aa vaere paa akkurat samme stedene. Foeles ikke lenge siden, men ser paa barna og de mer og mer tydelige rynkene at det er nok det.... Det har vaert 9 opplevelsesrike aar. Det er helt sikkert!!

Morsomheter fra de minste

2009-05-11T23:14:00.000-07:00

Må bare skrive ned noen gullkorn:

Solveig har fått seg ei veldig god venninne fra England. Hun overnattet hos henne ikke lenge etter Kina-turen. På kvelden snakket mora med søstera si på SKYPE og hun så Solveig i bakgrunnen. Hun spurte henne: Where are you from?? Solveig så inn i dataen og svarte: I`m from China....

I en annen kultur, ja:
Marta og Endre har mye kjekt program nå når de har ferie: fotball, svømming, litt skole etc. Og overalt er det tilbud om egne trenere. En kveld før Marta sovnet spurte jeg henne om hun likte dagene nå når hun hadde ferie. Hun svarte: Ja, det eneste som mangler er at det skulle kommet en ekspert hjem til oss hver dag og laget et show med meg og Endre....

Og de lager en fortelling: En dag skulle alle barna på tur. Det var storebror, lillesøster og hushjelpen.... (hvordan skal det gå å komme hjem igjen!!)

(Også denne uten bilder, blir bare kruseduller når jeg prøver å feste dem til bloggen)

Marta 8 år!!

2009-05-11T23:11:00.000-07:00

Søndag den 10.mai var en stor dag i familien Hartvigsen. Da ble Marta feiret som seg hør og bør. Nå er hun 8 år. Hun hadde noen venner fra skolen, noen fra nabolaget og de andre norske her. Og bursdagen ble akkurat som hun ønsket seg. Masse leker fra begynnelse til slutt.......

Kaka var flottere enn den smakte. Og som dere ser, her spares det ikke på noe, heller ikke fargestoffer....

Søte barn og mange barn....

2009-05-11T23:09:00.000-07:00

Hjemme på Filippinene får våre søte små utrolig mye oppmerksomhet fra folk flest. De syns blå øyne og lys hud er helt fantastisk. Selvbildet deres blir iallefall bra!!

Men da vi kom til Kina var det helt ekstremt. Vi så få andre lyshuda og kineserne var solgt. De kom i store horder og fotograferte i vilden sky. Et bilde med våre og deres barn, et bilde av våre barn og dem selv etc. Som de fleste skjønner blir det i meste laget for våre barn. Spesielt for jentene. Solveig ignorerer dem fullstendig og nekter å bli tatt bilde av. Endre er den som lydig stiller seg opp med kreti og pleti for fotografering. Han er på hundresvis av kinesiske fotografier nå...

En annen morsom ting var at de (kineserne) så på den STORE ungefloken vår. 3 barn! I et land hvor de får store bøter hvis de får flere enn ett barn forstår jeg at de synes 3 er maaange. Vi er heldige som kan få så mange barn vi vil!! Og søte synes ikke bare ’kineserne at de er....vi forstår godt kinesernes mening om dem’

1000 trappetrinn!!

2009-05-11T23:08:00.000-07:00

Vi forlenget oppholdet vårt i Kina noen dager. Siden vi ikke skal til Norge i sommer har vi litt ferie å ta av... Vi fortsatte å bo i Lijang og brukte dagene i naturen. Den ene dagen gikk vi til en fjelltopp. For å komme dit gikk vi i trapper, faktisk 1000 trinn. Og lille, tapre Solveig gikk helt til topps!!

Dagen etter leide vi 4 hester. Solveig rei med Tor Arne, de to andre klarte seg selv. Langt inn i fjellet reid vi, kokte lunsj på bål og trakk inn så mye frisk som mulig. Alt var trygt og godt med en kineser pr.hest til å passe på.

Bildet med det røde fjellet er fra en majestetisk forestilling. 200-300 skuespillere i mektig natur. De får det til disse kineserne...

Det å reise i Kina er absolutt å anbefale, MEN umulig å gjøre uten tolk. Nesten ingen kan engelsk og det gjør jo alt litt vanskeligere. Maten var deilig, ting var billige.

Hjemlengsel

2009-04-12T22:42:00.000-07:00

Jeg (Karoline) har sagt det mange ganger at jeg ikke er en person som lengter hjem. Men nå gjør jeg faktisk det, iallefall gjorde jeg det i går. Da var det 1.påskedag og som innlegget under sier så var det en dag full av aktiviteter. Men midt i alle aktivitetene savnet jeg sånn å treffe de jeg er glad i. Å gå i kirka er i grunnen veldig ensomt når ingen kjenner oss. Vi må jobbe veldig for å i det hele tatt komme i snakk med folk. Jeg har jo alltid vært glad i å gå på IMI, men jeg ser at heller ikke det ville vært det samme uten alle menneskene som jeg er glad i. Og det at de er glad i meg.

Tiden fremover ser jeg for meg kan bli litt ensom. De menneskene vi har fått litt kontakt med flytter eller er på ferie i hjemlandet. Men det er også en mulighet for oss til å utvide nettverket. Men hvis du ber kan du godt be om at vi kan finne oss flere venner...

Har snakket med flere hjemmefra og rapporter sier at våren er i anmarsj. Nyt den!! Den gode våren hjemme er ikke å forakte!! Det nærmeste vi kommer norsk vår er reisen vår til Kina. Der er det norsk vårtemperatur nå. Og lørdag reiser vi dit!! Alle utsendingene i Asia skal møtes der for å kurses og bli kjent med arbeidet der. Gleder oss veldig!! Barna blir også med og vi utvider uka med 4 dager. Kuming og Lijang heter stedene vi skal på. Men nå må jeg ut og få fiksa kameraet. Kan ikke reise til Kina uten kamera!!

Påske i varmen

2009-04-12T22:29:00.000-07:00

Ja, her er det varmt for tiden. April og mai er de varmeste månedene her til lands og vi er minst mulig ute når vi er i Manila. Derfor benyttet vi påske-fridagene våre og reiste til Mindoro, ei øy ikke så langt unna. 2,5 timer i bil og 1 time med båt. Frisk sjøluft, deilig strand og totalt fred og ro. Vi var absolutt ikke alene der, hotellet var fullt, men stedet var stort nok til at vi ikke vasset oppi andre.

Gay Ann, venninna vår fra Ologapo var med oss hele uka. Hun har jo feriert mange ganger med oss før og det er bare knall-koselig å være sammen med henne!! Hun hjelper oss også til å bedre forstå Filippinene. For kulturen er på mange måter veldig ulik vår.

Kameraet vårt er i ustand så det ble ikke tatt et eneste bilde på turen. Men dere kan jo bare forestille dere strand, sol, sjø, glade barn, solbrente barn og voksne, deilig mat, late dager og gode bøker.

Påskeaften kom vi hjem igjen og påskedag ble en aktiv dag. Vi begynte med sol-oppgangsgudstjeneste i en park kl 5.30 med påfølgende frokost. Etterpå var det vanlig gudstjenste. Ettermiddagen var det egg-hunting i parken her i villagen vår. Ungene stupte til sengs etter en knall-dag. Vi stupte også til sengs....

Nordmenn i Manila

2009-03-27T07:34:00.000-07:00

Det å bo i utlandet er utrolig gøy mtp det sosiale. Vi får ikke truffet våre gode, gamle, nære venner MEN vi stuper inn i livet til nye. For et par uker siden kom et par damer til oss som trengte overnatting. De hadde vært noen uker i Gay Ann sitt prosjekt ikke langt fra oss og hun koplet oss sammen. Vi fant tonen raskt. Hun ene reiste, hun andre hadde enda noen dager igjen i Olongapo. Så kom hun sammen med familien sin til oss de siste 3 dagene før de reiste til Norge. Ungene koste seg sammen og ble kjempe-kompiser. Vi voksne delte livet sammen og storkoste oss. Familien Frantzen betod av mamma Charlotte, pappa Andreas, Thea, Frida Martine og lille Michael Andreas. Skulle dere treffe på disse er de verdt å bli kjent med!! Og vi håper på at de flytter til Filippinene...

Teamet vårt

2009-03-25T00:11:00.000-07:00

Vi var nettopp på teamtur, oss nordmenn som jobber for Misjonsalliansen. Og da fikk vi endelig tatt noen bilder av oss. Her er vi. Det er Camilla og Jostein Garcia de Presno med sine 3 barn: Caroline, Johannes og lille Maria, Anders og Karen Myrene med lille Johannes i hånda og lille "My" i magen. Karen er fra Malaysia og de bor nå på Marinduque. Ca ei uke pr mnd kommer de til Manila. Da bor de i nabohuset. De kom til landet i februar, så sammenlignet med dem er vi "gamlinger" i gamet. Jostein og Camilla

Ungene opplever at teamet er som familien deres. Marta elsker team-turer. Vi er akkurat som søskenbarn, sier hun. Tenk, vi bruker til og med de samme hånklærne, kan hun utbryte med glede hvis vi deler på badehånklærne. Vi har det veldig fint sammen og utfyller hverandre godt. Jostein er den som sitter med makta, han er direktør. Så han er det best å være på godfot med.

Motivasjons-innsprøytning!!

2009-03-24T23:52:00.001-07:00

På lørdag var jeg med to norske jenter på et områdebesøk i Manila. Det var en fantastisk tur hvor jeg møtte mange flotte mennesker. Det første er ei av de skjønne jentene som smiler mot meg. Hun bor nå i et telt med familien sin på ei branntomt. Videre følger noen glimt fra de jeg møtte:

Angelica: Hun er nå 20 år og har vørt fadderbarn fra hun var helt ung. Nå er hun akkurat ferdig med nest-siste året på college. Og hun forteller meg historien sin. Hun har vokst opp som yngst av 5 søsken. Moren ble enke da hun var 1 år. Penger har alltid vært et stort problem. Men hun har en drøm om å klare å hjelpe familien sin ut av fattigdommen. For å klare seg må hun ha inntekt. Derfor jobber hun på et bakeri. Fra kl. 7-15 er hun på skolen. Derfra går hun rett på jobb på et bakeri. Den er hun ferdig med kl 22.30. Da reiser hun hjem og jobber med skolearbeidet.... Hun var ei dame med futt i! Hun visste at hun ville klare dette, nå hadde hun bare ett år igjen!! Hennes drøm var å bli fotomodell, noe jeg nok tror hun både har guds og kropp til, men vet ikke om jeg vil anbefale henne den retningen... Ei utrolig målretta, hardt-arbeidende og flott jente.

Dr. Valencia: Hvert år de siste 14 årene har han stilt som frivillig lege når Misjonsalliansen har hatt årlig legesjekk. Han hoppet av karriere-karusellen og jobbet med det som hjertet hans sa han skulle bruke livet sitt til. Være lege for de fattige. Familien, som var leger, har aldri støttet han i det valget. De syns han er/var gal. Men han syns det er fantastisk å kunne bruke livet slik han er kalt til å bruke det. For å tjene penger jobber han litt på sykepleier-utdanningen. Pastor i ei kirke har han også rukket å bli (men det er absolutt ikke noe å bli rik av her til lands)..........

Møtte også to flotte tannleger som en gang i måneden jobbet frivillig for Misjonsallian

sen. Tannstellet her til lands er miserabelt og det er bra at de kan og vil

bruke sine talenter på å gjøre det bedre. Mange filippinere som engasjerer seg i sine dårligere stilte landsmenn.

Grace: Hun har i mange år vært frivillig i Misjonsalliansen og har to barn som er fadderbarn. I februar opplevde hun marerittet. Huset hun bodde i brant ned. Hvis du har vært i den typen hus hun bodde i ville du kanskje si at det ikke var det store tapet. Men det er det virkelig. Over 50 familier ble hjemløse. Heldigvis ble ingen alvorlig skada.Men når du ikke har forsikring og i tillegg bor på okkupert land har du alvorlig problemer når noe slikt skjer. Landeierne er letta over at husa som har okkupert deres land endelig er borte og gjør det de kan for å holde nye ”okkupanter” borte (landeierne høres grusomt hjerteløse ut, men jeg kan forstå at de er irritert over at folk okkuperer deres land og bosetter seg der). Misjonsalliansen gir assistanse, men det er mye vi ikke kan gjøre. Det var et sterkt møte.

Dager i feltet som denne lørdagen gir meg en god motivasjons-innsprøytning. Dere, vi har det så utrolig godt i Norge (og som nordmenn i utlandet). Vi må aldri slutte å dele og engasjere oss utenfor landets grenser!!

Sommerferie!!

2009-03-24T22:52:00.000-07:00

Filippinsk skoleår er annerledes enn norsk. Her har ungene fått ferie allerede og skal ha det til i midten av juni. For Marta har 2.skoleår vært kort og intenst.... Det som er viktig her til lands er skikkelige avslutninger. Ukene før avslutningen har gått med til øving, øving, øving. Endre spurte en dag: Hva betyr Ladies and Gentlemen? Hans rolle på avslutningspillet var å være konfransier og musiker. For oss i salen var det fantastisk å se Endre så konsentrert om sine oppgaver. Og han gjennomførte de perfert!

Solveig har sunget nye sanger i lang tid nå og hun var helskjønn som tradisjonell ris-kone og som en liten harepus.

Marta har dratt på skolen med treningsklær i ukesvis. De hadde en heidundrende danseforestilling. Kjempegøy! Og hun storkoste seg.

Det som er fasinerende er det høye nivået de får til med så små unger. Den store forskjellen fra skolen hjemme er at her er arbeidskraften billig. De er mange som jobber og proffe musikere leder det hele. Men det er helt klart atikke er like høyt nivå i den offentlige skolen her heller. Vi er heldige.

På tur igjen..

2009-02-25T06:23:00.000-08:00

I morgen tidlig, dvs 26.februar, reiser hele familien til Marinduque. der er hele staben. For mange av de som jobber i Manila deres første møte med arbeidet der nede. Og det ser så totalt annerledes ut enn det vi driver med her i manila. Vi kommer litt seinere enn de andre. Spysjuka kom til oss og reisa måtte utsettes en dag. Men vi får med oss velkomstfesten for Anders og Karen som er det nye norsk/malaysiske paret. De skal bo der nede. Resten av helga skal vi jobbe mye sammen både vi nordmenna og sammen med grupperinger fra staben. Ungene gleder seg til endelig å komme til MD. Vi har med oss Lita slik at vi får jobbet litt innimellom lek og bading. Rapport følger...

Til øya i sør

2009-02-25T06:19:00.000-08:00

Nå har jeg (Karoline) hatt meg en tur til Marinduque igjen. Turen gikk sammen med 4 ungdommer fra Vear menighet i Vestfold. Kjekt å være på tur med 16 åringer!! Og det rare er at jeg kunne vært mora deres. Ble overraska da ei dame spurte meg om det var mine barn. Ser jeg så gammel ut, tenkte jeg....helt til jeg fikk vite at mora til hun ene var 40. Jeg kunne så visst vært mora deres. Denne 40 års-krisa mi slår til igjen.

Men vi var altså på tur. Denne gangen var min oppgave først og fremst å være med på en skole og informere om det å være ambassadør (fadderbarn). Det var gøy! Jeg elsker å formidle og denne gangen gjorde jeg deler av formidlingen på tagalog!! Det må sies at jeg var svært bundet av manueset... Men det var kjekt å kunne fortelle om hvem som er sponsore i Norge og hvorfor folk der hjemme engasjerer seg i arbeidet her på Filippinene. Det er kjekt å oppleve at jeg får kontakt med folka og at de tar imot det jeg sier. Jeg er jo tross alt formidler. Har funnet ut at jeg må passe meg for ikke å bli kontor-rotte. Da kjeder jeg meg. Elsker i grunnen å formidle det jeg har tro på. Bare en morsom ting: Dong, sjefen min på kontoret, hadde laget en power-point-presentasjon hvor han bl.annet hadde en side som sa at mange småbarns-familier støtter misjonsalliansens arbeid. Og som eksempel hadde han familiebilde av fam Turid og Kjell Ove Todnem!! Ei jul hadde de sendt julekort til sine fadderbarn og han hadde da scannet det bilde for dette bruk. Jaja, verden er ikke stor. Så takk for støtten fam.Todnem, både økonomisk og reklamemessig:)

Jeg hadde noen flotte dager på MD, men har konkludert med at jeg ikke liker å være borte fra familien. Lengter etter dem hele tida. Ungdommene fra Vear koste seg også og fikk virkelig utbytte av vinterferie-dagene sine. De møtte det meste og kom nært innpå fattigdommen og de flotte filippinerne. Les mer om deres opplevelser på www.misjonsalliansen.no.

Skatten vår, 6 år!!

2009-02-25T06:17:00.000-08:00

Den 16.februar fylte gutten vår 6 år! Og han har virkelig blitt stor gutt. Han har roet seg ned mange hakk men elsker fortsatt salto, klatring, stuping, herjing, futt og fart. Men også lego, tegning og perling. Dagen ble i grunnen feiret i dagevis. Har regnet ut at han ble feiret 4 dager!! Grunnen for det var at han ble syk og alt måtte utsettes, både barneselskapet og feiringen på skolen. Han hadde kjempefine dager og barneselskapet toppet det hele. 16 barn og 10 voksne. Og Kaptein Røde Rudolf laget skattejakt også denne bursdagen. "Selskapet var veldig bra men det varte altfor kort", sa Endre til ei utslitt mor etter 2 1/2 times intenst program.....

(Mer bilder følger, kameraet med bildene er på Marinduque)

Se, hun kjoerer!!

2009-02-03T16:57:00.000-08:00

Endelig har jeg, Karoline, satt meg bak rattet og begynt aa kjoere i Manila. Jeg har mista det norske sertifikatet og det skjedde foer jeg hadde faatt meg filipinsk. Det har vaert unnskyldningen for ikke aa kjoere. Men paa hjemturen vaar fikk jeg det jeg trengte for igjen aa kunne kjoere. For dere som har vaert i Manila vet dere at trafikken er ekstrem. Speglene er det viktigste aa bruke. Men foelelsen av aa innta nytt land er saa absolutt til stede! I'm on the road again!!

Billige turer til oss!

2009-02-01T17:36:00.000-08:00

Nå har vi hørt at Finn Air har lagt ut billige billetter til Kina og Hong-Kong. Derfra er det billige biletter til Manila. En hel familie kan komme ned for 25 000! Det hadde vært kjekt med besøk. Vi har ingen som vet de vil komme enda, kanskje dere skal?? Gå inn på nettet og sjekk da! Billigere blir det ikke...

Hjemme i Manila igjen

2009-02-01T17:19:00.000-08:00

Ja, nå er det lenge siden vi har vært på siden vår. Som vi skreiv i sist epistel så døde Finn plutselig og vi reiste hjem. Vi forlot mine foreldre igjen i Manila. Det var forferdelig å reise hjem. Vi syns det var grusomt trist at Finn døde. Både vi og han gledet seg til at han skulle besøke oss her.....og vi så for oss en ny sommerferie sammen med han i Norge. Hvor han tok med ungene i hagen og så på alle vekster der, hvor vi pratet og spilte sammen og fikk mye god tid sammen. Men slik ble det ikke. Vi forlot mine foreldre igjen her og møtte dem igjen i Norge 3uker etter. De hadde heldigvis kost seg her. Og vi er glad for at vi fikk være hjemme og dele sorgen med resten av familien.
Vi fikk til og med oppleve snø noen dager på Borteli. Når vi reiste trodde vi ikke at vi skulle få oppleve snøen på 4-5 år. Vi fikk muligheten til å låne ei flott hytte av Lauland-familen og koste oss i snøen. Det var ikke mye snø, men som rogalendinger trenger vi ikke mye for å gå på ski...

Martas skole hadde stor konsert i midten av desember i en av Manilas store parker. Hun deltok med glede og innlevelse og vi var stolte som bare det. Konserten var en opplevelse. Skolen legger vekt på musikk og kan virkelig det de holder på med!! Ungene spilte, sang og dirigerte. Heldigvis fikk mine foreldre oppleve konserten. Stor stas!

Nå er vi tilbake til skole, jobb og barnehage. Ungene har bare gått rett inn i sine aktiviteter uten noe problemer. Marta har faktisk reist på sports-camp med skolen. Hun skal sove borte i 3 netter og vi er VELDIG spente på hvordan det vil gå. Men hun var optimistisk så da går det vel.. Fra konserten er det også bilde av venninnene til Marta, Kaithleen og Juliana.

Tor Arne og jeg har strevd med jet-lag en ukes tid. Vi har vært på jobb, men det er jammen ikke mye vi har fått gjort... Men i løpet av helga kjenner jeg at jeg har blitt mer normalisert. Lørdag tok vi imot det nye utsendingsparet. Flotte folk som vi gleder oss til å jobbe sammen med.

Julen som ble så annerledes...

2008-12-25T07:13:00.000-08:00

Vi reiste til Boracay mandag 15. 12 Turen gikk sammen med mine foreldre. Vi kom til et paradis. Deilige strender, deilig temperatur og helt grei standard på stedet vi bodde på. Vi hadde fantastiske dager fylt av bading, seilturer, lek på stranda, god mat og godt selskap.

Men så får vi den tragiske beskjeden lørdag om at Finn, Tor Arnes far, hadde falt utfor en skrent to dager tidligere, mens de var på fjelltur på Kanariøyene. Oddbjørns og Anne Gretes familie var sammen med Finn og Laila (Tor Arnes foreldre). Det så ut som at det skulle gå bra, men natt til lørdag fikk han blodpropp og døde... Det var en grusom beskjed å få!! Finn, som hadde snakka om at han hadde så lyst til å komme på besøk til oss på Filippinene, og som vi elsker så høyt.

De siste dagene på Boracay ble i sannhet helt annerledes enn vi hadde tenkt. Vi grein mye, jobba på internet for å finne ut hvordan vi skulle komme oss hjem og alt stoppa litt opp. Men vi har valgt å feire jul her og gi oss selv og ungene våre noen gode juledager i Manila før vi reiser hjemover på fredag og er sammen med resten av familien. Vi blir hjemme til 24.januar.

Mandag 22. kom vi tilbake til huset vårt og begynte jobben med å organisere bort alle våre oppgaver i løpet av de 2 neste ukene. Lisa Børud og hennes famile kommer, jeg (Karoline) hadde hovedansvar for hele opplegget. Heldigvis var mange andre involvert så det er nå fordelt på andre. Mine foreldre skal være her til den 12.januar. De er tøffe. De skal være med på mye spennende program i regi av Misjonsalliansen. Marit og Kåre Tveit (enda flere fra Sveio)kommer hit også noen dager + Åshild og den ene dattera. Jeg hadde jo gleda meg til å følge de rundt på prosjekter, men nå blir det andre som må gjøre den jobben.

Julekvelden har i grunnen vært kjempefin. Vi begynte kl 15 med samling om jule-evangeliet i naboenes hus. De har også besøk og i tillegg var en av de filippinske kollegaer der. Etter både juleevangeliet på engelsk og norsk og julesanger spiste vi et skikkelig tradisjonelt jule-måltid. Pinnekjøtt med alt tilbehør. Til dessert riskrem. Mandelen fikk Endre dette året. Storfornøyd ble han. For å trimme av oss noe av fettet gikk vi leeenge rundt juletreet. Det hele ble toppet av julenisse-besøk. Engelsk-talende festlig julenisse med nissedrakt flybåren fra Sveio. Vi kunne egentlig sagt oss fornøyd da, men vi fortsatte hver for oss med pakkene. Endre fikk akkurat det han ønsket seg hele tiden. Marta var ivrig som oppleser av alle til/fra-lapper og Solveig boltret seg i gaver og gavepapir.

Det å pakke ut gaven fra Bestemor og Far (Finn) var veldig spesielt. Deilig sjokolade kjøpt av Finn og vi fikk også et bilde av dem. Det er fortsatt veldig uvirkelig at han ikke lever lenger. Vi kommer til å savne han noe helt forferdelig....

Til tross for sorgen har jule-kvelden vært fin. Det er fantastisk godt å ha bestemamma og bestepappa her sammen med oss. Rart at vi skal reise fra dem, men vi skal treffe dem igjen i Norge. Også rart at vi skal hjem allerede. Åsså midt på vinteren....uten klær som passer klimaet, men vi treffer vel noen som kan låne oss noe. Noen dager på fjellet i snøen håper vi også på. Men først og fremst vil vi hjem til Sørlandet og være sammen med slekta der.
Vi ønsker dere alle ei god jul.

På mirakuløst vis kom de fram!

2008-12-14T16:51:00.000-08:00

Etter mange krefter brukt på bekymring for å gå seg vill både i Frankfurt og i Hong Kong var mamma Aslaug lettet over å nå fram til Manila. Og til hennes store overraskelse gikk det bra.... De hadde fått god service underveis og traff både den ene og den andre som ville hjelpe til hvis det oppstod problemer. Noe som ikke oppstod. Vi her i Manila syns det var kjempekjekt å få dem på besøk. Marta er allerede godt i gang med kortspilling og både Solveig og Endre liker å ha noen å leke med. I dag, mandag, reiser vi til ferie-paradiset Boracay. Deilig å roe helt ned før jul.

Dagene etter at de kom har vært innholdsrike. Allerede dagen etter at de kom var de med på en julefest arrangert for fadderbarn. Og i går, søndag var de med i barnedåp for Maria i nabohuset og konsert med Martas skole. Trafikken i Manila har de også erfart mye av. Den er ikke bra. Og de er overrasket over at fattigdommen er så spredd utover alt. De fattige bor ikke bare i noen områder, men de er godt spredd, innimellom mer rike strøk. Og det gjør inntrykk å se inn i bedende og tiggende barnøyne.......og vi som bor her sier at de ikke må gi til tiggerne, men det spørs om de orker å høre på det rådet.

Som dere forstår har de møtt Manila. Fullt av kontraster allerede. Og kjenner på nøden og urettferdigheten i verden.

Hjemlige omgivelser

2008-12-03T06:07:00.000-08:00

Etter altfor lang tid i storbyen uten aa trekke frisk luft var det deilig aa komme seg ut av byen. Loedag dro vi sammen med de andre norske utsendingene til Tagaitay, ca 1 1/2 times kjoering fra huset vaart.

Det ligger ganske hoeyt oppe. Det er faktisk oppaa kanten av en vulkan. Veldig stilig natur med god utsikt til begge kanter. Temperaturen var betraktelig mye bedre enn i Manila, mer som en god norsk sommerdag. Det meste av dagen brukte vi i en dyrepark der. Ungene koste seg sammen med hverandre og med dyrene.

PS! Sorry for disse aa, ae og oe-ene. Har faatt meg ny data uten norsk tastatur...men det skal vaere en innstilling for saant, maa bare finne utav det...

Massasje!!

2008-12-03T05:43:00.000-08:00

Her til lands er det billig aa faa en times massasje hjem til seg. Det koster ca 30 kr. Det er noe vi benytter oss av et par ganger i uka. Vi voksne, etter at ungene er i seng. Men naa har de oppdaget at vi gjoer dette og sannelig har de ikke faatt massasje de ogsaa. Naar pappa er ute og reiser bestiller vi massasje en kveld og nyter livet. Som dere ser elsker de det!!

2 ulike møter med slummen

2008-11-22T19:23:00.001-08:00

Sist søndag var vi for først gang på menighetsbesøk i en av misjonsalliansens partner-kirker. Vi stilte mannsterke og ble møtt utenfor et kjøpesenter av en ung gutt. Vi fulgte han gjennom trange smug og overalt var det folk. Folk bor bokstavelig talt oppå hverandre her! Slummen virket ganske etablert, dvs at husene var at mur. Det er et hakk opp i forholdt til de som lapper sammen et hus av det de finner. Så var vi der og kom inn i kirka. Et greit rom, men litt for lite for alle som var der... Så begynte gudtjenesten. Og den var fresk! Volumet var høyere enn på noen annen gudstjeneste jeg har vært på iallefall. Typisk filippinere. Alltid mye lyd.

Det var ungdommene som stod for det meste av sangen. Til sangen danset de. Også noen barn danset. Det var fantastisk å komme inn i det livet, den gleden, talentene som blomstret og takken de uttrykte til Gud. Våre barn presterte noe de aldri har vært i nærheten av. De satt på stolene i 2 1/2 time!! Underveis kom det flere barn til våre barn. Ingen sjenanse og en fantastisk måte å ta imot nye på. Marta og Endre gikk derfra og sa de hadde fått seg nye venner.

Vi har mye å lære. Det er godt å være på steder som det. Litt godt å komme hjem til stillheten også. Bare en ting til: På vei til bilen gikk vi forbi en som flådde en hund....... Orker ikke å tenke på hva han skulle med den engang.....

Så hadde jeg (Karoline) meg en annen tur til et av de virkelig tøffe områdene vi jobber i. Som regel når vi er på besøk ser vi masse smilende folk. Tror smilet er en overlevelses-teknikk for filippinerne. Men denne dagen møtte jeg også triste folk. Mange så skikkelig deppa og slitne ut. Vet dere hva jeg tenkte: Nei, hvorfor smiler de ikke?? Her var det trist....De skulle absolutt fått opp stemningen her. Heldigvis klarte jeg å avsløre meg selv. De menneskene jeg traff hadde et sannere og mer ekte uttrykk kanskje enn de som bare smiler. For livet må være knall-tøft. Der jeg var var oversvømmelse det store problemet for tiden. Det regner mye og da er det tøft når vannet kommer inn i det ene rommet de har....

Kjenner det er tøft å møte fattigdommen og den realiteten at her bor de år etter år. Takknemligheten for hus er blitt større. Det er helt sikkert.

Den norske ambassadøren ble med til Marinduque

2008-11-22T18:49:00.000-08:00

Kveldssola forsvinner i havet mens den varme fønvinden smyger i ansiktene våre. Den syv timer lange turen fra Manila er snart over, og den frodige grønne øya ønsker oss velkommen med blålys og sirener...
Guvernøren for området har ikke overlatt noe til tilfeldighetene. Når det kommer offisielt besøk til øya, skal sikkerheten være på topp. For oss nordmenn er det nok litt i drøyeste laget når kolonnen med biler blir eskortert av tungt bevæpnede vakter og ulende sirener gjennom skogene der geitene fremdeles sov før vi kom.....

Frisk luft og frodig natur
Dette er min første tur til øya. Karoline var der for 2 uker siden. Luften er merkbart friskere enn i Manila. En morgendukkert i havet er en selvfølge når jeg bor så nær stranda som denne gangen. Jeg har selvfølgelig med meg dykkermaska, men det er ikke så mye å se. Det finnes ingen koraller nær land lenger. Denne dagen skal vi innom en del av prosjektene som Misjonsalliansen holder på med i de fire områdene der vi har arbeidet det siste året. På barneskolen i Yook, som fikk nytt tak etter tyfonen i fjor, blir vi møtt av 300 unger som ønsker velkommen med flagg oppigjennom veien. Det er et fantastisk humør på disse ungene. Skoledagen starter med sang og dans og de viste oss noe av det de kunne. Jeg slengte meg med etterhvert. Det er alltid en suksess.....!.

Skolebehov og vannprosjekter
Mange skoler har for liten plass. I et av områdene har en privatperson som har stilt ekstra tomt til disposisjon. Misjonsalliansen skal i nære fremtid sette seg sammen med skolen og politikerne for å drøfte muligheten for et tilbygg her. Vi har som mål at de fleste av barna som i dag ikke går på skole skal starte, og dette vil bety at kapasiteten på de ulike skolene sprenges ytterligere.
Et annet prosjekt som skal igang i løpet av få uker er vannledning fra et reservoar opp i fjellet som skal gi de resterende 325 familiene i et av områdene tilgang på rent vann. Igjen et godt samarbeidsprosjekt som bedrer barnas helse.

Lunch, middag og kroningsseremonier
Vi slipper sjelden unna seremonier, iallefall ikke når den norske ambassadøren er med oss. Den lokale skikken med dans, sang og kasting av blomster og mynter til alle oss som ikke har vært på øya tidligere, blir avsluttet med "kroning" av gjestene, et tegn på inkludering og ære.Til lunch hos ordføreren og middag hos Guvernøren om kvelden var spennende og interessante opplevelser. Politikerne og offisielle myndigheter er viktige å treffe regelmessig. De er viktige partnere for at det skal være mulig å få til samfunnsendrende ting Marindouque. Sånn sett bidrar ambassadøren masse til å styrke NMAs allerede gode forhold til de lokale myndigheter.
Det var som sagt deilig å inhalere litt friskere luft noen dager og jeg gleder meg til neste tur i begynnelsen av desember. Da er alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i områdene vi arbeider i invitert til et felles møte. Menigheter fra den katolske kirke, anglipayans (brøt med den katolske kirke i 1898) og evngeliske menigheter av nyere dato(14 potensielle samarbeidspartnere).

Hvis interessen er der for å lese artiklene meg og Karoline har skrevet, gå til følgende side;
http://www.misjonsalliansen.no/pages/ma_nyhetsliste.aspx?nr=2710

Litt mer hverdag

2008-11-12T05:31:00.000-08:00

Det begynner å gå seg litt mer til med skole og barnepass. vi prøver også å jobbe litt halve dager slik at de minste ikke er altfor mye bare med andre. Men her ser dere litt bilder av ungene sammen med Lita og Milo. Disse to er de virkelig kjempeglade i. Milo er sjåfør og den som går ut og leker med dem. han er ikke så nervøs for fart og spenning som alle andre Filippinere. Gir han fart på dissa så gir han fart. Leker de tikken så springer han fort foran. Sammenlignet med andre "jaja-er" som de fleste barna her har er han helt vill og gal. De er livredde for at ungene skal falle og slå seg etc. Så Milo er topp!

Lita er vi alle så glad i. Og hun har blitt glad i oss. Opplever ungene noe løper de for å finne henne. Hun må også ta del i gleden. Endre kryper ofte opp i fanget henne for å kose og Solveig prater i ett sett med henne. På norsk ispedd noen engelske ord.

Som sagt før prater de to elste ganske bra nå, men i starten var det selvsagt verre. Et litt morsomt eksempel på språk-misforståelser:

Endre har falt for et hus borti gata her. Et herskapelig og flott hus. Hver gang han kjørte forbi pekte han og sa at det huset ville han ha hatt. Milo trodde at han sa at det huset var likt det huset vi hadde hjemme i Norge. Så pekte Milo på et annet hus hvor det var bilde av jomfru Maria utenfor (mange katolikker i landet). Så sa han at det var jomfru Maria. Endre tenkte at han sa at det var hans hus. Seinere fortalte han meg at Milo bodde i det huset, noe jeg visste var langt fra virkeligheten. Jamen, han kjenner jo hun dama som bor der! Han sa hva hun hette og allting: Mother Mary....

Nabo-ungene har vi mye med. De fikk ei lita jente for noen uker siden og Marta elsker henne!

Farsdag og andre feiringer!

2008-11-12T05:17:00.000-08:00

Farsdagen ble forbi-gått i stillhet. Iallefall nesten. Marta fanget opp hvilken dag det var og laget ei krone til pappa som fikk en skikkelig bamseklem av sine små.

Men noen telefon til våre fedre ble det ikke....beklager.

Vi har fått besøk av Jorunn og Grethe på hovudkontoret. De skal se arbeidet og er akkurat nå sammen med Tor Arne og den norske ambassadøren på Marinduque. Det vil han sikkert skrive mer om.

Ellers i helga? Jo vi var i bursdagspartyer ti noen klassevenner av MArta og Endre. Dette er de som ligger helt i øverste skiktet. Mellom 100-200 gjester og ingenting har det blitt spart på. Mat i overflod, ansiktsmaling, håppynting, trylleshow, innleid leke-arrangører, premier i lassevis til alle gjestene og you name it. Dette er virkelig kontrastenes land. Etter selskapet som Marta var i kom hun hjem med flere poser med leker. Hun lurte på om ikke hun også kunne ha et sånt selskap, men hun visste svaret allerede (men må si at jeg gruer litt for å invitere klassevenner tilbake, de vil forvente noe annet enn norske, enkle bursdagsfester....får håpe de syns det er litt eksotisk og annerledes...). Vi snakket om alt hun fikk og jeg spurte om hun egentlig trengte alle lekene. Nei, det gjorde hun ikke. Hun har nå kommet fram til at hun vil samle en pose med gaver som Lita, hushjelpen vår, skal få med seg hjem til sine barnebarn til jul.

Vi ønsker ikke at ungne våre skal få et rikmanns-liv og bare det fra oppholdet vårt her. Kanskje den bestemmelsen var et skritt i riktig retning. For kontrastenes land lever vi i og må forholde oss til.

Hjemlengsel

2008-11-04T07:17:00.001-08:00

Vi spør ofte ungene om de lengter hjem. Av og til gjør de det. Naturligvis og heldigvis. Vi har jo så mange hjemme som betyr så mye for oss. Men så er det også godt at vi ikke kjenner på den vonde hjem-lengselen. Den at vi vil bort herfra og heller være hjemme. For vi trives så godt og ser at dette er stedet for oss nå.

I dag, 4.november har pappa (Trygve) 70 års dag. Skulle ønske jeg kunne vært der og feiret den hedersmannen han er, men vi får ta det igjen når han kommer ned om 5 uker. Besøk hjemmefra blir knall-kjekt. Når vi opplever noe gøy er det fast kommentar fra ungene: "Detta må me visa te bestemamma og bestepappa!" Gratulerer med dagen, pappa, svigerfar og bestepappa! Du er best!

(som sagt, bilder får jeg ikke lagt inn...kommer seinere)

Engelsk!

2008-11-04T07:05:00.000-08:00

Denne helga opplevde vi noe sprøtt. Vi fikk besøk av Gay Ann, hun venninna vår som vi har kjent siden 2000 og som har vært på besøk hos oss i Norge. ungene har alltid følt at de kjenner henne, men når de ikke har kunnet kommunisere med henne blir det ikke helt det samme..

Stemningen i heimen etter at jeg hadde vært på tur 4 dager var någet slitsom. Jentene gikk på antibiotika mot lungebetennelse og halsbetennelse, Endre blir fort litt vill når det skjer lite og Tor Arne var trøtt etter flere netter med dårlig søvn. Han trives heller ikke så godt som alene-pappa.

Så fikk vi altså besøk. Og de snakket engelsk med henne slik at vi bare måpte. Ikke ante vi at de kunne så mye. De opplevde det helt fantastisk selv også. Og de ble kreative og positive. Hele atmosfæren ble snudd. Og Endre som ikke er den som knytter seg fort til andre satt stort sett i armkroken hennes. Når vi spiste satt vi som familie og pratet engelsk!!

Kan dessverre ikke si at den fantastiske atmosfæren har vart helt til nå....den skifter vel her som hjemme. Men nå er iallefall ungene mye friere mtp språk. Stilig!!

Karoline på øya i sør!

2008-11-02T05:18:00.000-08:00

Endelig fikk jeg kommet meg til Marinduque, øya misjonsalliansen har startet opp arbeid på. og for en opplevelse!! Man dag sist uke reiste jeg sammen med en kollega av meg, 7 timer tok turen. Ut av byen, gjennom masse små plasser på dårlige veier, hundrevis av forbi-kjøringer og til slutt en båt-tur på 2-3 timer. Så var vi endelig framme. Øya er uten tvil en av de vakreste stedene jeg har sett, men dessverre er folk der ekstremt fattige. Folk bor i bambus-hytter, men det som var påfallende er at de liker å ha det fint rundt seg. Utenfor falleferdige hus har de fine blomster i hermetikk-bokser.

Dagen etter ankomst begynte barnekonferansen i regi av NMA. 170 barn var samlet for å lære mer om barnerettighetene. Konferansen var lagt opp slik at noen av barna utgjorde et styre. De hadde planlagt det meste av det 2 1/2 lange programmet. De hadde planlagt leker, dramastykker, danser etc. Det var også de som ledet det meste. De ansatte fra NMA organisert dem og fikk inn litt mer kunnskapsstoff for å kvalitetssikre konferansen. Ungene var mellom 9 og 17 år. Og for en disiplin! Ungene bar preg av at de kom fra fattige kår. Noen ekstremt tynne og klærne var godt brukt for å si det mildt. De vi vet er at ungene i det området har det veldig tøft og ikke har særlig høy verdi i samfunnet. De noterte flittig når de ble undervist om at barn faktisk har rettigheter.... Noen av ungene kom frem og sa hva deres drøm var. Det var at foreldrene deres skulle få seg en jobb slik at de kunne vite at de kunne fortsette å gå på skolen. Og når de var ferdige på skolen kunne de hjelpe andre områder slik at de kunne få det bedre. Det er faktisk en av de flotteste og mest rørende opplevelsene jeg har hatt, det å møte alle disse flotte, talentfulle ungene. I møte med dem ser jeg at Misjonsalliansen virkelig har en misjon!

Etter dager som dette har jeg så lyst til å få alle som leser til å forstå hvor flott det var og hvor viktig arbeidet er, men jeg ser at det er vanskelig å formidle alt hjem med ord... Legger ved noen bilder. Må også si at jeg beundre de filipinske ansatte som jobber på Marinduque. De gjør en vanvittig bra jobb og klarer å tenke lange linjer samtidig som de møter ungene med mye kjærlighet og respekt.

Pulo, penger og rettferdighet...

2008-10-21T07:06:00.000-07:00

Sist fredag var vi begge to med på besøk til Pulo Island. Det er den øya mye av filmen vi delte ut i sommer er fra. Misjonsalliansen har nå et Feeding-program der. De mest under-ernærte barna får ett næringsrikt måltid pr dag i 4 måneder. Og mødrene får opplæring i å tilberede. Det er også de som lager maten hver dag og står for mat-utdelingen. Fikk se resultat-lista etter 1 måned. En 5-6 åring hadde lagt på seg 7,5 kg!! Så var han bare 10 kg når de startet.....

Øya var absolutt preget av fattigdom, men det var en ro der som vi ikke har så mye ellers i Manila. Folka var vennlige og imøtekommende. De hadde til og med laget et fest-måltid til oss! Det er kjekt å komme rundt og se hva Misjonsalliansen gjør. vi er ikke de som er ute i feltet og arbeider, vår oppgave er å adminsistrere og motivere de lokale selv til å gjøre det. Dette var gøy, men også tett på ekstrem fattigdom....Vi har skrevet en artikkel og lagt inn på http://www.misjonsalliansen.no/ hvis dere vil lese mer om besøket.

Jeg (Karoline) tenker mye på penger og meg selv for tiden. Det er så deilig å kunne gå på butikken og kjøpe akkurat det jeg vil (tenker på mat). Hvordan ville jeg reagert om vi gikk konkurs? Hvis pengene våre plutselig ikke var verdt noe??

Hvis jeg virkelig prøver å sette meg inn i det kan jeg kjenne på panikk-følelse. Manglende frihet, bekymringer etc. Vi omgås til daglig mennesker som lever slik. Penger er ikke løsningen på alt, absolutt ikke. De er også roten til mye vondt. Men de gir oss også en frihet til å velge hvilket kjøtt vi vil spise, hvilken skolen ungene skal gå på, hvilket sykehus vi skal knytte oss til etc. Vel, jeg bare oppfordrer alle til å prøve å tenke seg den situasjonen. Våre foreldre har jo opplevd den tiden, kanskje vi kan lære litt av å lytte til dem??

Rettferdighet er også noe jeg tenker mye på. Hadde jeg vært Lita, hushjelpen vår hadde jeg tenkt at livet var blodig urettferdig. Vi har så mye materielt sett i forhold til henne. Hun har stadige økonomiske bekymringer for barnebarna sine. Hun tjener ikke mye, men sponser skolegang for flere av dem. Og hvor er rettferdigheten? Jeg har jo ikke slitt for å få det slik. Hun sliter hver dag for å holde hjulene i gang i storfamilien. Hvor er rettferdigheten??

Ungene våre har en vanvittig rettferdighets-sans. Håper vi kan la oss smitte og begynne å gi enda rausere. For det er jo det som er rettferdig, er det ikke?? Vel, del gjerne deres tanker. Syns det er utfordrende det her...

Aktiv helg!

2008-10-21T06:33:00.000-07:00

Lørdag: Basketballkamp og Klatrevegg

I dag har vært en superdag for familien. Etter en rolig - og ikke altfor tidlig morgen var vi klar til å dra på basketballkamp kl. 0930. Vennskapskamp mellom 2 skoler stod på dagsorden og Marta skulle spille. En fin dag som denn med sol betyr over ca. 30 grader i skyggen. Det fører fort til en del klamme klær og fuktig t-skjorte. Men hva gjør vel det når foreldre møter opp med ungene og vi blir bedre kjent med både filippinere og amerikanere.
Ballteften og posisjoneringen på banen er bra. Kankje håndballaget hun var med i første skoleåret hjemme var en OK bakgrunn?
På bildet ser dere også teacher Jay, lederen på skolen hennes. Som dere ser: ei engasjert dame!

Til topps i klatreveggen
Vi dro så hjem og spiste lunch- rester er bra å ha. PANSIT. Diverse typer nudler, både kinesiske glassnudler, de mer kjente eggnudlene fra Rema 1000 hjemme, blandet med kyllingbiter og diverste grønnsaker- tilberedt som en vok! Tradisjonell filippinsk mat som man har som tilbehør til fest og "snacks" men som fungerer mer enn bra for oss til middag
Så er det på tur til klatreveggen i området. I en nedlagt bilbutikk finner vi den; 8 baner a 13 meters høyde. Alle 5 får sele på og meg og Karoline sikrer ungene våre. Marta fyker først til topps!
Høydeskrekk er et fremmedord for henne. Endre måtte teste et par meter en del ganger før han fikk smaken og teknikken på plass. Men da han først forstod hvordan det skulle gjøres, bar det rett til topps med han også (se bildet..Ja, det er han langt der oppe!). Solveig nøyde seg med litt husking i lufta frem og tilbake for å bli trygg i tauet, Karoline ble "høydesyk " etter 4 meter, og jeg klarte meg også helt til topps, men absolutt litt skjelven i knærne og mye melkesyre i fingrene. Nå er det bare å pumpe litt jern og legge seg i trening før ungene tar helt av og jeg ikke har sjanse til å holde følge.
Vi holdt på i noen timer og svetten dryppet av de fleste av oss mot slutten. Så bar det rett på kjøpesenteret og i bakeriet for litt pizza, kanelboller og diverse andre herligheter. For ikke å glemme mangoshaken!

Da ungene sovnet noe utslitte etter denne dagen, var det klart for "Settlers" Strategispillet for oss voksne. Det er greit å bo i samme gate som våre norske kolleger! Hvem som vant kan dere jo tippe på......! Det er mulig å ha en flott lørdag i Manila og storkose seg- hele familien!

Søndag: Basseng og Halloween!

Vi fortsatte helgen med å bare gjøre gøye ting sammen. Først en laaaang morgen uten noe aktivitet, så en tur i bassenget. Vi er veldig glad i å være der. Etter det var det på med kostymene og dra på Halloween-fest arrangert av "Mads-group", ei lekegruppe vi er en del av. Kjempekjekk fest. Og ikke et barn var utkledd grusomt. Alle var særdeles finslige.
Vel, batteriene er ladet opp etter helga. Vi nyter det å kunne bruke mye tid sammen som familie.

Og her i Manila er det nok å finne på!!

Karoline, snart 40!!

2008-10-08T18:59:00.000-07:00

I dag (9.oktober) er det min tur til å feire. Syns jeg har all grunn til å feire mine 39 år!! Jeg har et godt og meningsfylt liv og utrolig mye å være takknemlig for. Ser på mange her til lands. De strever sånn for å få ting til å gå i hop. Men det jeg også ser er at de har et utrolig godt humør. I går på vei hjem fra jobb passerte vi en av de mange som selger ting til oss som sitter i bilene. Arbeidsplassen er midt i varme, eksosen og støyen. Men dere skulle sett smilet hans! Andre ganger har vi møtt dansende trafikk-konstabler som prøver å dirigere den voldsomme trafikken. Vi har også en flott mann som hjelper oss med kjøring til barnehage og skole + er litt "barnehage-onkel". Han er elsket av Solveig og Endre. Han bor sammen med kona og deres 6 barn (4 egne og 2 fosterbarn) i et knøtt-lite hus i et av de mange Slum-områdene.

Du verden så godt jeg har det! I kveld skal jeg ha gjester. 3 nordmenn og 3 filippinere kommer. Så nå skal jeg lage gjærbakst. Ha en fortreffelig dag!

Best regards, Jubilanten

Skolejenta vår

2008-10-07T06:18:00.000-07:00

Her ser der Marta i skoleklærne. Nå klager hun ikke lenger. Syns hun er søt jeg! Men nå gleder hun seg til 2 uker høstferie. Feriene her nede er lengre enn de vi er vant til. I tillegg skal skolen hennes på skoletur til Thailand uka etter ferien. Syns det er altfor drøyt både økonomisk og distanse-messig så derfor blir en uke til to uker. Og hun er glad!

Mass-wedding!

2008-10-07T06:08:00.000-07:00

Vi er jo så heldige at vi kjenner Gay Ann fra før. Hun bor i Olongapo, et par timer fra oss. Hun er ei dame med "guds" og ønsker å leve fullt og helt for Gud og det filippinske folk. For et par år siden begynte hun et arbeid i en veldig dårlig gate i byen. Det har bært mye frukt. Vi var så heldige at vi fikk være med på bryllup i kirka hvor 4 par giftet seg. Alle parene er lut fattige. De har blitt kristne og har etterhvert fått et ønske om å gifte seg. Alle har mange barn. Kirka arrangerte bryllup for dem. Først høytidelig vielse, fotografering med felles brudebukett (hadde ikke råd til 4 stk!!), middag for alle frem-møtte, gave til hvert brudepar og til slutt ei flott kake. Etter festen klatra de inn i en liten moped-taxi, hele familien på 6-7 stk. Mor i brudekjole, far i finskjorta og unger fulle av kake og gode saker. Ja, her får vi virkelig oppleve mye annerledes!!

Vil dere lese mer om arbeidet hun driver har de ei grei nettside m/filmsnutt og det hele: http://www.projectlife.ph/

Magandang araw po!

2008-10-07T05:58:00.000-07:00

- eller sagt på norsk: God dag+ en høflig frase som vi ikke har i Norge, men som Filippinene er full av. I dag begynte vi altså: å lære tagalog. Det er grusomt. Jeg (Karoline) har sagt 2-3 setninger sikkert 20 ganger, men det fester seg ikke! Skikkelig teflon. Ingenting som minner om det jeg kan fra før. Heldigvis og takk og lov er engelsk arbeidsspråket og det mestrer vi bedre og bedre. Mangler litt ord der også, men det er tross alt noe kjent. Læreren vår er ei skikkelig hyggelig dame som jobber som jeg har gjort de siste 2 årene. Veldig rart å sitte på andre siden av bordet. Skjønner nå at studentene mine hadde hodepine etter timene og ikke alltid var like interessert i å snakke norsk i lunsjen........ Men vi har det bra/mabuti naman. Kumusta ka po?/Hvordan har dere det? Skriv gjerne noen ord til oss!

Lørdagsgotteri

2008-09-29T19:05:00.000-07:00

Det er lørdag. Barna har med seg lørdags-gotteri-tradisjonen hjemmefra. Det er spennende å kjøpe og smake på alt det nye gotteriet her på Filippinene. Men etter at innkjøpet er gjort må gotteriet vente til kvelden.

Samme ettermiddag går vi på "Let the children come"-konsert. (Se artikkel på http://www.misjonsalliansen.no/). Vi kommer lett i kontakt med de som sitter rundt oss, blandt annet noen skjønne tenåringsjenter. De ler og tuller og lar seg sjarmere av våre barn som har BLÅ øyne (veldig sjelden her på Filippinene). Disse jentene forteller at de er en del av utdanningsprosjektet NMA driver her på Filippinene. De bor alle i et av de mange slumområdene i Manilla. Etter en stund finner jentene frem en pose peanøtter som de byr mine barn, som liker det de får. "Bare ta hele pakken!", sier de sjarmerende jentene. En liten chips-pose kommer opp og blir mine barns eie før jentene har smakt på den selv.

Vi kommer hjem etter en fantastisk konsert og tiden er kommet for å spise lørdaggotteriet. Hva skjer?? Eiendomsretten til gotteriet er sterk, de krangler om den ene dropsen som den andre ikke fikk fordi den tredje spiste den....det er SÅ urettferdig!
Vi tar en Time-out og snakker om jentene vi hadde møtt tidligere. De hadde ikke mye, men de ga med glede til oss. Ungene blir forskrekket og kan ikke helt tro det vi forteller.

Dette blir en lekse vi "rikinger" stadig må øve på. Vi unner mange barn og voksne fra vår del av verden et møte med disse "fattige", rause og sjarmerende jentene. De lærte vår familie noe viktig denne lørdagen.

Journalister, vi??

2008-09-26T21:04:00.000-07:00

Hver tirsdag legges det inn nye artikler fra Filippinene på http://www.misjonsalliansen.no/. De siste 2 ukene har Tor Arne skrevet, jeg skal skrive nå tirsdag. Hvis du ikke ser den på hovudsiden klikker du deg videre til Filippinene-siden. Håper det er lesverdig. Kommer også til å skrive en del til Tsjilli. En stor del av jobben er nemlig å skrive....angrer vi ikke tok oss et år på Gimlekollen.... Gi oss gjerne tilbakemeldinger på det vi skriver eller om det er noe dere som lesere savner!

Lørdag for 2 uker siden var vi på besøk i et spennende bygge-prosjekt. Da traff vi mange flotte mennesker som hadde fått bygd seg nye hus etter å ha bodd i forferdelige slum-områder. Dette var et samarbeid mellom en annen hjelpeorganisasjon og Misjonsalliansen. Og innbyggerne måtte selvsagt gjøre det meste selv. De viste stolt frem de nye husene sine og visste ikke hva godt de skulle gi oss. Så den dagen ble det mye slikkerier på ungene... Dette prosjektet skal Tor Arne skrive mer om til nettsida eller Tsjili.

SOLVEIG 3 ÅR!!

2008-09-26T19:57:00.000-07:00

I går var det fest i huset! Jubilanten ble feiret fra morgen til kveld. Vi begynte dagen med bursdagsfrokost, men hun var i grunnen totalt utslitt... Sovna igjen etter den og sov til halv elleve. Hun har ikke vært helt i form så det gjorde godt å sove ut litt.

Klokka 17 kom det besøk av både prinsesser, supermann og leoparder. Vi hadde alle gjort oss flid med utkledning til ære for jubilanten. Gjestene var de andre utsendingene.

Til sammen var vi 12 stk (bildet er av direktøren, Sir Jostein). Programmet bestod av spagetti-middag, skattejakt som Kaptein Røde Rudolf hadde laget, leker, is og bolle-Solveig (se bilde).

Til tross for at vi har hushjelp som gjorde det meste praktiske var vi totalt utslitt etter festen. Men vi er så glade for at vi har Solveig. Jeg vil karakterisere henne som positiv, glad, elsker barnehagen, er ekstremt pratsom, sosial og veldig bestemt (som 3 åringer pleier å være).

Å legge inn kommentarer

2008-09-12T05:49:00.001-07:00

Det er så kjekt å lese kommentarene på våre innlegg, men mange sier at de ikke får det til. Skal ikke garantere at det funker, men prøv følgende:
1. Trykk på kommentar
2. Skriv inn det du vil si i tekstboksen som kommer frem
3. Hvis du har gmail registrerer du deg med brukernavn og passord du har der. Hvis ikke trykker du på ruta for de uten konto. Tror du da vil få instrukser gode nok.

Hvis du heller vil si noe til bare oss sender du mail, noe som er veldig koselig. Det går også ann til å slå på tråden. Vi ligger 6 timer foran Norge og har ip-telefon så vi ringer i tilfelle dere opp igjen. Betaler lokaltakst. Nummeret vårt er 51 11 52 59

Hverdagen har begynt...

2008-09-09T22:34:00.000-07:00

Lenge siden sist. Det er her som hjemme, dagene flyr!
Vi er i gang med hverdagene. Hver morgen kl 6.45 blir Marta (og foreløpig en av oss) hentet av en av sjåførene våre og kjørt til skolebussen. Hennes skole begynner 7.30 og varer til 15.10. Det er en Montesorri-skole. Vi er veldig facinerte av måten de driver skole på. Alle holder på med forskjellige ting. 40 elever fra 6-12 år i samme klasserom. En står og spiller på klokkespill, en holder på med matematikk-konkreter, noen lager en veggavis om vulkaner etc. Så kommer musikk-læreren og tar med seg grupper eller enkeltever til øving. I hørte jeg på øvelsen til julekonseerten. Jeg begynte å grine!! 20 elever spiller vakkert på zyllofoner og noen bambus-instrumenter. En elev i 10 års alderen dirigerer det hele. Dette orkesteret skal også Marta bli en del av og konserten skal avholdes 2 dager etter at bestemamma og bestepappa har kommet. Hun ringte også til bestemor og Far og inviterte de til begivenheten (har ikke helt begrepene inne når det gjelder avstand...). Midt på dagen legger alle elevene seg på golvet og sover en halv time. Trodde ikke Marta ville klare det, men hun sover hver gang...

Overgangen til skole her oppleves veldig dramatisk for henne. det er vondt å oppleve, men vi er veldig glade for at dette er en skole som tenker individuelt. Vi får sitte i klasserommet og ta selvstendiggjøringen i hennes tempo. Tviler på at andre skoler ville vært like positive til det. Synes synd på henne. Å ikke forstå et pip av det som blir sagt må jo oppleves fryktelig ensomt.... Men medelevene og lærerne er så greie. De oppmuntrer henne og elevene gir henne små oppmuntringer (en pakke tørka mango på bussen for eks). Og guttene synes hun er så søt så hun har da noen fortrinn. De kan for eksempel komme bort og gi henne et klapp på kinnet.

Solveig går ut døren en time seinere enn Marta. Endre skal også det, men han har vært syk med feber og måtte holdt seg hjemme (noe han ikke har noe i mot). Solveig har ingen problemer med å gå på skolen. Hun tar Lita, hushjelpen vår, i hånda og går trygt til bilen som kjører de minste til skolen. Det er også en Motesorri-skole. Jeg trodde i utgangspunktet det var en barnehage, men skole er nok et bedre navn.... Det eksisterer ikke barnehager hvor ungene bare leker her. Alt er forberedelse til lesing og skriving og andre "viktige" ting. Men heldigvis er de også sterke på musikk. Så tre timer der er mer enn lenge nok for mine to. Da vil de gjøre det de synes er viktig: leke.

Kl 11 er altså de 2 yngste hjemme så hverdagene blir nok litt annerledes her enn hjemme.
I dag regner det noe så forferdelig. Det er en tyfon ikke så langt fra Manilla og da merker vi det godt med mengder av regn. Det er i grunnen litt vanskelig å få brukt nok tid ute. Enten steiker sola og vi blir noget opphetet på lekeplassen eller så høljer det ned. Nå har også en av barna vært syke omtrendt siden vi kom, så da blir det jo enda verre. Den beste plassen er i bassenget, men med sykdom funker det ikke det heller.

Tor Arne og jeg gleder oss til å komme mer i gang med jobben. Nå er det bare hjemmet og skolene som vi bruker tiden vår til. Ting tar tid, også her.

Helt til slutt: Vet dere hva vi gjør ca 2 ganger pr uke?? Bestiller massasje. 2 damer kommer hjem til oss og tar full kroppsmassasje. Å betale 75 kr for denne luksusen er helt utrolig!!

Hadde vært gøy å lagt inn litt flere bilder, men kameraet vårt vil ikke mer og vi har ikke fått fingeren ut til å fornye oss... Dette siste bildet er av huset vårt. Et helt ok hus, men finner det utfordrende å møblere og få akustikken ned. Fliser og mur gjør at det gjaller i rommet. Vi øver virkelig på å snakke lavt....

Palmesus og deilige dager!

2008-09-01T06:57:00.000-07:00

Rett fra velkomstfest kastet vi oss i bilene og tråklet oss gjennom en forferdelig trafikk. Fredag etttermiddag og vi var ikke alene om å ville ut av byen.... Tor Arne har bokstavelig talt hoppet i det og satt seg ved rattet allerede. På fredag var jeg (Karoline) utrolig imponert. Han kjører akkurat så aggressivt som han må for å komme seg noen vei og klarer å holde hodet kaldt i et vanvittig rotete trafikk-bilde. Denne gangen hadde vi våre venner som kjørte noen biler foran oss som veivisere. Min jobb var å vite hvor de var, hans jobb var å kjøre bilen. Vi kom oss da ut av byen og etter 3-4 timers kjøring kom vi til Montemar Resort. En perle helt i strandkanten, med basseng og restaurant i tillegg til denne deilige stranda. Lykken for både liten og stor.

Etter 3 overnattinger der har ungene badet mer enn på lenge. Fra sjøen til bassenget før ettermiddagen ble avsluttet i sjøen igjen. Temperaturen i vannet var sikkert 30 grader.

Det som nok overraska oss var at vi var neste åleine ved stranda. Og ved bassenget. Og på restauranten. Vi følte oss nesten alene der, men nå og da dukket det opp noen flere.

Det var fantastisk å komme seg bort fra storbyen og all organiseringen. Dette vil vi gjøre mer av i løpet av tiden vi er her, ingen tvil om det.

Filippinsk mat er ikke det helt store for norske ganer (bortsett fra frukten). Ungene har spist mango til frokost og Fish&Chips til lunsj og middag.

I morgen begynner hverdagen. Marta på sin skole og de to minste på sin. Solveig er nok mest klar. Hun gleder seg til å være der alene og passe på Endre....

Mottakelsesfest på kontoret!

2008-09-01T06:16:00.000-07:00

Etter flere utsettelser pga våre haltende oppstart her i Manilla ble mottakelses-festen holdt for oss fredag den 29.august. Vi kom til kontoret og møtte en stor gjeng (ca 50 stk) i klassiske Filippinske drakter. De hadde laget sang for oss, de hilste og klemte oss, de hadde leker med oss, gav oss drøssevis av gaver og hver avdeling hadde sine kulturelle innslag. Og til slutt spiste vi mye Filippinsk mat. Programmet varte i timesvis. Ja, filippinere elsker fester! Og de er herlig fri for prestasjonsangst. De synger med de stemmene de har. Og alle deltok. Sjåførene på lik linje med visepresidenten. Vi følte oss utrolig godt mottatt.

Vi skal prøve å komme litt i gang med jobb parallelt med skoleoppstart, språkstudier og innredning av hus. For at vi virkelig skal få et bilde av hva vi virkelig skal jobbe med gjenstår en tur i områdene hvor vi arbeider. Vi kjører forbi flere områder hvor mange er fattige, men det blir noe helt anna å være der, kjenne luktene, møte menneskene, se nøden...... og se hva vi faktisk er her for.

Vel, jeg skulle absolutt hatt bilder fra festen og lagt ut, men fotoapparatet synger på absolutt siste verset og ville ikke samarbeide på fredag...

Haltende oppstart i nytt land...

2008-08-28T08:08:00.000-07:00

Nå har vi kommet oss ned. Men vi har igrunnen følt oss litt der nede også mentalt. Mindre enn et døgn etter ankomst ble Marta skeiv i ansiktet.... Heldigvis hadde jeg hørt om at det kunne de bli lammet i halve ansiktet hvis de hadde fått FLÅTT-bitt og Borelia infeksjon. Det bar rett til sykehus og et krasj-møte med fremmed kultur. Vi visste hva det var, her hadde de aldri hørt om det og vi måtte virkelig jobbe på for å få medisiner. Jeg satt på telefon til sykehuset i Stavanger mens Tor Arne måtte ta de første timene på sykehuset (midt på natta). Heldigvis kom en lege som hadde vært borti det i USA for 17 år siden og som i tilegg hadde makt og myndighet i systemet (alle andre forstod vi etterhvert er hans assistenter). Så hun kom på antibiotika, intravenøs. To ukes kur. Her til lands fikk vi ikke reise hjem mellom medisinene så dagene på sykehuset ble lange.... Også for de som var hjemme. Vi kom liksom ikke i gang med å bo her.

Men huset vi bor i er veldig greit. Ikke så stort, men helt ok. Foreløpig er det lite møblert. Vi har også fått hushjelp. Ei skjønn dame i 50 åra som vi alle trives veldig godt med. Kjenner på et visst ubehag å ha "tjenere" rundt meg, men jeg nyter å slippe alt husarbeidet. Har ikke satt på en maskin med klær etter at jeg kom hit!

Sjåfør har vi også. Heldigvis. Jeg er ikke helt klar for å kjøre i trafikken selv enda (Tor Arne har allerede kasta seg uti det). Hvis jeg har trengt å komme meg rundt utenom sjåførens arbeidtid må jeg ta taxi. Det har foreløpig bare vært misslykka . 1.gang var det jeg og de 2 minste ungene. Vi skulle ta en taxi hjem etter et besøk på sykehuset. Jeg hadde bodd i huset 2 netter og var så langt fra kjent i området som tenkes kan. Jeg hoppet inn i bilen som nesten ramlet fra hverandre (ikke pga min vekt...) og sa at vi skulle til vår Village. Sjåføren virket usikker, men begynte å kjøre. Jeg ante ikke hvor vi skulle, men etter en 20 min tur sa jeg at vi bare fikk stoppe. Jeg kjente meg overhodet ikke igjen. Dessuten var villagen 8 min fra sykehuset. Og ungene var elleville i baksete fordi det ikke var sikkerhetsbelte... Heldigvis fant jeg en ny taxi som visste bedre. 2.gang i taxi havnet jeg også på feil kant av byen og i tillegg glemte jeg veska mi der. De jeg fortalte det til trodde aldri at jeg fikk den igjen, men jeg var heldig!! Sjåføren ringte meg og jeg fikk alt tilbake!!! Bless him!

I skrivende stund har Marta vært hjemme i en uke. Til alles store glede. Fantastisk å få henne hjem. Det store høydepunktet hver dag er å gå i bassenget som ligg 5 min fra oss. Der herjer de på og har det helt fantastisk. Jeg var der selv en tur i kveld. vi må betale litt hver gang og jeg går da for Mrs Tor blandt de ansatte :). Ellers er de veldig formelle og høflige. De snakker alltid til meg med å si "Hello Mam". For oss uformelle nordmenn føles det veldig fremmed.

Ellers så bor vi midt i byen. Rett utenfor murene suser trafikken forbi og det er et yrende folkekeliv. Fullt av kontraster. En ligger på gata og sover med vare-transportsykkelen ved siden av seg, en står med vogna si og selger noe som ligner stekte fiskeboller og spa-senteret innbyr de med penger... Kjenner på fasinasjon over folkehavet og kaoset, føler meg utrolig materialistisk som har så mye og kan få helt noia de dagene lufta står stille og jeg ser eksosen ligger i lufta. Hjelp, her skal eg la ungane mine bu!!

I morgon skal vi på velkomstfest på kontoret. Endeleg skal jeg møte mine kollegaer! Tor Arne har vært 2 dagar på kontoret allerede, men jeg har berre hilst på de norske og ei anna... Så dit skal hele familien i morgen. Rett etter det skal vi og nabo/kollega/venne-familien vår på strand-tur. Det blir deilig å se noe annet enn by.

Tirsdag begynner hverdagen. Da skal ungene begynne på sin skole og barnehage. De gruer seg til det, men jeg tror det vil gå bra.

Vi har følt at starten vår har blitt veldig haltete, men slikt er livet av og til. Og vi har lært mye av det. F.eks hvordan legesystemet her virker, alltid ha med kart i veska, å ha stor tålmodighet i trafikken etc. Og tusen takk til alle dere som har mailet oss, bedd for oss, tenkt på oss og hjelp oss med opplysninger av ymse slag. Vi setter pris på dere!!