For vår del var vi tørre hele tida. Vi var heldige. Forferdelig følelse å sitte inne tørr og fin og få teksmeldinger fra stab om at de flykta oppover i husene sine. Enda verre å skru på tv og se at folk kjempa for livet ikke langt unna. Men vi kunne ikke gjøre noenting. Har jo ikke båt i garasjen....
Tor Arne er leder for hjelpearbeidet som vi i mIsjonsalliansen gjør. Det er mye logistikk og mange uavklarte spørsmål. Jeg er mer ute i områdene. Ikke for å dele ut at, men være en del av teamet som klargjør mat-hjelp. Nå, fredag skal jeg ut og være med der de skal dele ut mat i dag. Mange får hjelp nå, men det er tragisk å få rapporter om at barna i områdene begynner å få feber etc. Dette er virkelig krise i byen og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne....
Ny tyfon kommer i løpet av dagen, men nå sier værvarslet at den ikke vil treffe Manila så sterkt. La oss håpe det er sant. Mange lurer sikkert på hva dere hjemme kan gjøre. Dere kan selvsagt gi pengehjelp. Misjonsalliansen har egen konto for det: 3000 60 05000
Det andre du kan gjøre er å be for folket her. Gud ser dem og elsker dem midt i all elendigheten. Be også om masse visdom for oss som hjelper. Mange organisasjoner er heldigvis tilstede i Manila og alle vil hjelpe.
I går kveld var jeg på butikken. Hyllene begynte å bli tomme. Folk handler for å sikre seg, men også for å gi bort. Overalt organiseres det matutdelinger. Jeg kjenner meg ikke redd, bare trist for at folket må lide sånn...
Vider her kommer noe jeg skreiv etter 1. dagen min i området.
Dramatisk døgn
-Først gikk vi opp i 2. etg, deretter gikk vi opp på taket, men vi så fort at vannet bare ville stige enda mer. Naboen vår har tre egasjer i huset og vi endte med å sitte på hans tak. Vi var veldig mange på taket hans. Jeg, mannen min og de 5 barna mine var glade for at vi var sammen, men vi var fryktelig redde. Regnet høljet ned. Vi satt der fra kl 9 lørdag morgen til kl 6 morgenen etter. Det var bare grusomt!!
Rosalinda Pingol er mor til to fadderbarn og frivillig i Misjonsalliansen. Nå bor familien i ei kirke og hun har fått nye klær av venner. På taket spiste de kjeks en annen familie hadde klart å ta med seg. Regnet fungerte som drikkevann.
-
Vi sitter i bilen på vei fra et av områdene hvor 8 fadderbarn ble besøkt. Alle disse familiene hadde mistet alt. Serapon, 14 år, satt og jobbet med skolearbeid da storebroren kom stormende inn i huset og sa at de måtte flykte. Det hun tok med seg var skolesakene og skoleuniformen (hennes drøm er å bli lærer, derfor prioriteringen??)!! Hun er en av de få som fikk redda dette. De fleste mista alt.
- Jeg er redd for å forlate ungene mine etter dette. Jeg var på jobb da uværet herjet som verst. Da jeg klarte å komme seg hjem møtte jeg de gråtende og redde barna som hadde flyktet opp i høyden. De største hadde bært de yngste. Hele huset ble vasket bort. Jeg er fortvilet, men også veldig glad for at ingen av ungene mine ble tatt av vannet, sier Cyntia Villanueva. Mora mi sitt hus ble heldigvis ikke tatalt ødelagt så nå stabler vi oss inn i det, fortsetter hun.
Historiene er mange. Det kan være vanskelig å se håpet mitt i alle ødeleggelsene. Vann og elektrisitet mangler fortsatt flere steder. Gjørma og lukta er sterk.
- Dette må vi bare klare, sier de 7 frivillige damene som er med på turen. Noen av dem er berørt av flommen, andre slapp unna store ødeleggelser.
- Nå skal vi ut og handle ris, nudler, boksemat og vann. Det skal deles ut til alle disse familiene som har mista så mye. Jeg syns det er godt å kunne hjelpe andre selv om vi trenger hjelp selv også, sier Rosalinda med et godt filippinsk smil. Smil og latter er aldri langt unnaFilippinene, til tross for triste og tragiske omstendigheter.
Her var engang huset...
Teamet jeg gikk med som snakket med ofrene og fant ut hva de trenger. Teamet er frivillige mødre av fadderbarn. Flere var selv ramma.
