Til tjeneste - Misjonsalliansen.no

Til tjeneste - Misjonsalliansen.no

Juleforestilling, julefest og julegudstjeneste...

I dag er det 5.desember. Juletreet og huset som sådan har vært pynta i ei uke. Vi har blitt ødelagte.....rett og slett. Denne helga har vært jul fra tidlig fredag ettermiddag til søndag kveld. Julefest med kollegaer fredag, juleforestilling på skolen til Marta og Endre og i ettermiddag var sjømannspresten i Manila og hadde norsk julegudstjeneste.... Så god jul alle sammen!

Noen ord om våre søte, ikke så små barn: Marta har utviklet sangstemmen mye. Hun var en av englene som sang mye solo. Det var helt nytt for henne, men hun gjorde en kjempejobb!
Endre var både engel og Josef. Så spilte han gitar da. Vi er så stolte av dem atte!

En natt på fortauet i Manila - Misjonsalliansen.no

En natt på fortauet i Manila - Misjonsalliansen.no

Oppdatering på barneflokken...

Susi hadde tydeligvis samme ammeproblem som jeg. Ungene var for slappe i starten og orket ikke å drikke. Dagen etter at de var født, døde en til. De to andre bare lå der, fullstendig sløve. Vi fikk panikk. Karoline kjørte til dyrelegen desperat etter gode livrednings-tips. Med vitaminer og morsmelks-erstatning begynte vi tvangs-matingen. Og skal si de kvikna til etter noen dråper med melk! Tor Arne kjente så sterkt på fars-følelsen at han stod opp midt på natta til og med. For å mate. Han liker å tro at det var spesielt den innsatsen som fikk kattene til å livne til. Iallefall: Morgenen etter da vi kom ned i stua lå de og drakk melk av mora. SÅ friske og fine. De vokser for hver dag. Knall søte! Dette er kjekt.

Famileforøkelse!

Susi fikk kattunger i dag!! Da vi gikk på jobb og skole majuet hun veldig og virket som hun hadde vondt. Kl 10 var 5 kattunger født. Det triste var at 2 av dem var døde. Men tre lever og er veldig søte!Så de ble født på termin.....komisk å ha så kontroll når det gjelder en katt...

Litt hverdag

Hverdagslige oppdateringer:
  
Halloween ble feiret. Vi har gitt opp å ignorere dagen og deltok på hele festen i Villagen. Jentene vant til og med premier for de fine heksekostymene. Snopet de fikk har vi lagret og aner ikke hvordan vi skal bli kvitt hele driten. Solveig klarte ikke å bestemme seg for om hun ville være heks eller prinsesse. Så det ble hekseprinsesse... Hun koste seg med en av de gode venninnene sine, Alexa. Som dere ser er ikke kostymene så groteske. Juletre er jo direkte koselig:)

Susi er i lykkelige omstendigheter og lykkelige er vi for det! Vi fikk parra katten med en annen rasekatt så nå blir det kattunger neste uke!! Siden hun var på overnattingsbesøk vet vi nøyaktig når det skjedde og vet også at hun har termin den 10.november. Hun har ikke vært på ultralyd så vi vet ikke hvor mange det blir.... Vi gleder oss sånn!!

Tor Arne trives som sjef, men det er noen hakk for mye å gjøre.

Karoline har altfor lange dager på jobb og sliter med den velkjente dårlige samvittigheten overfor barna....


Transport bransje foreldre. Helgene går stort sett til å transportere ungene hit og dit. De er super aktive i fotball og alt foregår i helgene.

Nå begynte MArta og Endre på ekstra matte undervisning som en forberedelse til en matte konkurranse i januar. DEtte er de veldig motiverte for.Foreldrene synes at 5 lange skoledager var nok, men dette VIL de bare.Jaja, etter at dette var skrevet kom de hjem og var litt overgitte over hvor vanskelige oppgavene var. Eksempel: 7 mennesker er i et rom. Alle hilser på hverandre. Hvor mange håndtrykk ble det tilsammen?? (svaret står nederst...)

Vi teller ned til jul. Bestemamma og bestepappa + hele Astrids famile kommer. Som vi gleder oss!





(Svar: 21, ja, det er vanskelig. Noen som klarte den??)

På leir!

Ungene hadde høstferie og Children's Congress ble arrangert i Misjonsalliansen. Det var en glimrende mulighet for meg å ta med ungene på jobb. De liker ikke å være med oss rundt i områdene, iallefall ikke å være der for lenge. De syns det lukter, de blir varme og føler seg annerledes. Men nå skulle vi på konferanse og den skulle være på yngdlingsstedet deres, Rizal Recreation center. Dit drar vi av og til bare for  kose oss som familie. Innbyr til lek og god rekreasjon. Vi tok med oss Ate Lita slik at jeg (Karoline) kunne jobbe og ikke bare ha fokus på dem. Det var så kjekt!!

High lights for meg (Karoline): Det å være gruppeleder. Ungdommene arbeidet med utdanningssituasjonen og spesielle utfordringer i deres områder. Poenget med konferansen er å gi dem kunnskap OG å inspirere dem til å fighte for et bedre system. Rett og slett gjøre dem politisk bevisste. Altfor mange her i landet bare klager og har gitt opp. Politikerne må ikke få fred. Vi oppmuntret ungdommene til å være forandrings agenter. Det var deilig å jobbe litt som lærer igjen!

High lights for Marta: Nye venner, volleyball, svømming og enda flere venner.

High lights for Endre: Å dilte etter Marta og hennes venner, rutsjebanen ned i bassenget (nye fartsrekorder ble tatt), kiosken og all oppmerksomheten fra kule ungdommer.

High lights for Solveig: Temasangen med de kjekke bevegelsene, masse oppmerksomhet fra ungdommer som ville leke med henne, bassenget, sove i dobbelseng med mamma og kiosken.

Det er og blir spesielt å være på leir. Ungdommene var fra de fattige områdene. Noen av dem er til og med gatebarn. Men på leir kan man ikke si hvem som er fattig eller rik. Og alle har så mange talenter! Dette var gøy, følte meg nesten litt ung igjen:)

Trær for håp - Misjonsalliansen.no

Trær for håp - Misjonsalliansen.no

Så ble jeg 41...

Fikk feira dagen. Er ikke typen som liker å la dagen gå forbi i stillhet. En mulighet til å feire livet:) Lettere å bli 41 enn 40. Føltes mer krise å bli 40. Var også godt å kunne invitere venner, ikke bare bekjente. Godt å høre mer til i Manila, denne crazy byen.

Har tilbakelagt blondine-tida. Fått tilbake mer naturlig farge. Deilig...
Mange sier de har prøvd å ringe. Må være internett som var dårlig. Alle ledninger var som de skulle. Men internet var skam dårlig i går.

 Vi har fått eldre unger som ikke syns det er ok å legge seg kl 19 fordi vi skal ha folk. Dealen ble at de fikk gotteri og tv i tv-stua/kontoret. De lovte å ikke forstyrre oss, noe de klarte å holde. Da festen var over hadde de slokna long time ago...

 Tidligere på dagen hadde de spilt basketball-kamp med skolen. Vennskapskamp mot en annen skole. De kom på 2.plass! Svette, gode og sporty. Rett etter kampen bar det i karnevalsbursdag til en norsk/filippinsk venn. Ikke rart de slokna foran tv-en...

Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Prinsessa vår!

Nå er det 5 år siden hun kom til oss, lille søte Solveig!
Den 25.september feira vi dagen med venner. Skikkelig prinsesse-bursdag! På selve dagen (26.) gikk hun til kirka med prinsesse-kjole, diadem og slør.... Hun er ei herlig jente!

(Hadde problemer med aa legge til bilder, derfor en ukes forsinkelse...)

Søppel, elendighet,, smil og håp!

I går var jeg ute i ett av områdene våre sammen med voluntører og studenter fra Norge. Det å ta med folk ut er en del av jobben min og jeg er vant til å se mye elendighet. Noen ganger treffer det hjerte, mage og hele meg, mens andre ganger er det no problem. I går var en dag da det traff meg skikkelig. Og kanskje en dag da jeg forstod litt mer....

Vi var i et område som heter Malabon. Dette området er et typisk by-slum område. Hus tett i tett og svært trange smug. Vi ble tatt med inn i kirka hvor det til tross for at det var en ukedag var aktiviteter gående. Noen unger lå på golvet og spilte spill, lederen for barne-arbeidet i kirka jobba med sitt og frivillige ledere for Misjonsalliansen hadde helsekurs for mødre.

Pastor Rasty tok seg god tid til å fortelle hvilken rolle kirka har midt inne i slummen. Jeg reflekterte kanskje over at han var litt ekstrem og kankje litt for åndelig.... Han er av den radikale typen og elsker det han holder på med. Jeg forstod kanskje ikke helt hva han snakka om.

Iallefall, turen gikk videre innover i området og endte på søppelfyllinga. Husa lå helt oppe i søppelet, barna lekte oppå søppelet, en liten ett åring tok sine første stabbende skritt barbeint oppå søppel. Mange smilte og var glade, men det var noe så utrolig håpløst over det hele.... Icery, ei av ungdommene fra kirka var med. Jeg snakka med henne og sa at jeg virkelig opplevde dette så håpløst og tøfft. Men du er så annerledes, sier jeg. Har du det så mye bedre enn disse folka?? Icery svarer da:

- Jeg har de samme utfordringene som alle de andre her selv om jeg ikke bor så nær søppelplassen.  Men da jeg var 17 år ble jeg kristen. Kirka lærte meg at jeg er unik. Gud er med meg. De har alltid sagt at jeg må drømme og jobbe hardt for å nå den. Min drøm var å bli lærer. Jeg hadde aldri klart å bli lærer uten at kirka hjalp meg til å fokusere på det. Ikke gi opp, Icery, har de sagt! Og Gud har gitt meg det jeg har trengt. Siden juni har jeg jobba som lærer. Dessuten har jeg fått utvikle evner jeg ikke visste jeg hadde før. I kirka begynte jeg å danse. Nå er jeg danseleder, sier hun. (Og jeg har sett henne danse. Hun danser fantastisk!)

Ja, hva var det så jeg forsto?? Det var at Gud virkelig er vårt håp, menneskers håp. Han gir oss verdi og mening. Og som kristne skal vi heie hverandre frem for å bli vårt fulle potensiale. Det vil jo Gud vår skaper... Heldige meg som får jobbe i Misjonsalliansen som skal få heie folk fram og vise mennesker hvilken unik verdi alle har. Så spør jeg meg selv: har du ikke skjønt dette før da, Karoline?? Jo, men i går så jeg det enda bedre. Og jeg vil se mer!

Hjelp, New Look!!!

Jeg er dypt fortvilet. Det er også mine barn. Tor Arne sier at han ikke er flau over å gå ved siden av meg..... Frisøren som gjorde det på meg syns jeg ble veldig fin, min gamle frisør skal prøve å gjøre noe med det i løpet av et par uker.....

Så hva er det egentlig?? Gammel blondine drøm? Barbie look....Kone fra Russland-look ... Jeg er da ikke gammel enda-look...?

Jeg fikk selvsagt ikke lagt dette inn før ei uke etter jeg skreiv det. Har vent meg til det lyse håret nå. Kanskje jeg egentlig er blondine på bunnen?? Og de filippinske mennene  liker det tydeligvis veldig godt...

Kommentarer

Nå tror jeg at jeg har åpna opp for de uten google konto å legge inne kommentar. Du kan jo prøve!

Tilbake i Manila og tilbake på bloggen!

Nå er vi på plass igjen. Etter noen fantastiske dager med familie og venner i Norge er vi nå tilbake i hverdagslivet i Manila. Var i grunnen litt redd for at overgangen ville bli for stor for både oss voksne og ungene, men så langt er alle glade og fornøyde. Tor Arne sliter veldig med jetlag og ser film, leser aviser, spiser etc hver natt....

Bloggen har som dere vet vært bortimot død i snart et år. Men etter Norgesturen har vi fått ny inspirasjon til å bruke den. Målet er å skrive litt en gang i uka. Så får dere purre på oss om det skulle bli for langt opphold.

I går opplevde jeg to ting som er svært kontrastfylte i forhold til Norge:
1. Jeg kjørte hjem fra jobb og maks fart var 20 km/t........trafikken er grusom!
2. Jeg tok meg en tur over veien på butikken. Der hjalp de meg med pakking og bæring!! Før jeg gikk hjem stakk jeg innom massasjen og fikk myket opp ryggen...AHH!!
Det er heldigvis mye positivt som veier opp for den fryktelige trafikken!

Håper dere vil følge oss på bloggen. Trodde i grunnen ikke så mange fulgte den, men ble inspirert igjen da jeg var hjemme og møtte flere som savna den. Nå er vi igang!

På områdebesøk i høyvann

Det er regntid og vi måtte være forsiktige når vi balanserte på bambus-stokkene mellom husene.

Vann-pumpe er gøy! Solveig og Andrea syns iallefall det!

Ate Marlyn jobber i Misjonsalliansen og hjelper til med fotvasken.

Dagens fangst

Her om dagen var Solveig med meg og en besøkende familie på Salambao, et av de områdene vi har arbeid. Salambao er en husklynge midt ute på elva med fiske-oppdrett på alle kanter. Husa ligger på diker. For å komme oss dit må vi ta båt.  Jeg (Karoline) har vært der mange ganger og føler jeg kommer til kjente. Ekstra kjekt var det denne gangen for da var Solveig med. Og hun syns det var kjempegøy for vi måtte vasse nesten overalt! Det er regntid og vannstanden er generelt sett høy selv om det ikke regner så mye. For min del var jeg litt skeptisk siden vannet ikke akkurat ser reint ut. All kloakk går rett ut og det flyter mye søppel der. Jeg har bestemt meg for en ting: jeg skal aldri kjøpe annet enn dypvannsfisk. Mye av den andre fisken her er avlet opp i anlegg som det på Salambao.....

Det gjør alltid inntrykk å møte mennesker som lever så annerledes enn meg. Tenker meg selv inn i livet der. Det må være så kjedelig. De fleste damene er rundt huset med barneflokken hele dagen. Mennene drikker etter jobb så de er kanskje ikke det artigste selskapet heller... Dag etter dag, år ut og år inn. Lite impulser. For mange er livet drømmer som aldri vil gå i oppfyllelse. Jeg ville vel kanskje ikke vært særlig initiativ rik, tenkt positivt eller vært kjent for mitt gode humør??

Etter 2 mnd i Norge er jeg enda mer takknemlig for å være Karoline, født i Norge og vokst opp i en flott familie, hatt mulighet til utdannelse og kan til en viss grad velge hvilken jobb jeg vil ha. Jeg er heldig jeg!