Pulo, penger og rettferdighet...

Sist fredag var vi begge to med på besøk til Pulo Island. Det er den øya mye av filmen vi delte ut i sommer er fra. Misjonsalliansen har nå et Feeding-program der. De mest under-ernærte barna får ett næringsrikt måltid pr dag i 4 måneder. Og mødrene får opplæring i å tilberede. Det er også de som lager maten hver dag og står for mat-utdelingen. Fikk se resultat-lista etter 1 måned. En 5-6 åring hadde lagt på seg 7,5 kg!! Så var han bare 10 kg når de startet.....

Øya var absolutt preget av fattigdom, men det var en ro der som vi ikke har så mye ellers i Manila. Folka var vennlige og imøtekommende. De hadde til og med laget et fest-måltid til oss! Det er kjekt å komme rundt og se hva Misjonsalliansen gjør. vi er ikke de som er ute i feltet og arbeider, vår oppgave er å adminsistrere og motivere de lokale selv til å gjøre det. Dette var gøy, men også tett på ekstrem fattigdom....Vi har skrevet en artikkel og lagt inn på http://www.misjonsalliansen.no/ hvis dere vil lese mer om besøket.

Jeg (Karoline) tenker mye på penger og meg selv for tiden. Det er så deilig å kunne gå på butikken og kjøpe akkurat det jeg vil (tenker på mat). Hvordan ville jeg reagert om vi gikk konkurs? Hvis pengene våre plutselig ikke var verdt noe??

Hvis jeg virkelig prøver å sette meg inn i det kan jeg kjenne på panikk-følelse. Manglende frihet, bekymringer etc. Vi omgås til daglig mennesker som lever slik. Penger er ikke løsningen på alt, absolutt ikke. De er også roten til mye vondt. Men de gir oss også en frihet til å velge hvilket kjøtt vi vil spise, hvilken skolen ungene skal gå på, hvilket sykehus vi skal knytte oss til etc. Vel, jeg bare oppfordrer alle til å prøve å tenke seg den situasjonen. Våre foreldre har jo opplevd den tiden, kanskje vi kan lære litt av å lytte til dem??

Rettferdighet er også noe jeg tenker mye på. Hadde jeg vært Lita, hushjelpen vår hadde jeg tenkt at livet var blodig urettferdig. Vi har så mye materielt sett i forhold til henne. Hun har stadige økonomiske bekymringer for barnebarna sine. Hun tjener ikke mye, men sponser skolegang for flere av dem. Og hvor er rettferdigheten? Jeg har jo ikke slitt for å få det slik. Hun sliter hver dag for å holde hjulene i gang i storfamilien. Hvor er rettferdigheten??

Ungene våre har en vanvittig rettferdighets-sans. Håper vi kan la oss smitte og begynne å gi enda rausere. For det er jo det som er rettferdig, er det ikke?? Vel, del gjerne deres tanker. Syns det er utfordrende det her...

Aktiv helg!

Lørdag: Basketballkamp og Klatrevegg

I dag har vært en superdag for familien. Etter en rolig - og ikke altfor tidlig morgen var vi klar til å dra på basketballkamp kl. 0930. Vennskapskamp mellom 2 skoler stod på dagsorden og Marta skulle spille. En fin dag som denn med sol betyr over ca. 30 grader i skyggen. Det fører fort til en del klamme klær og fuktig t-skjorte. Men hva gjør vel det når foreldre møter opp med ungene og vi blir bedre kjent med både filippinere og amerikanere.
Ballteften og posisjoneringen på banen er bra. Kankje håndballaget hun var med i første skoleåret hjemme var en OK bakgrunn?
På bildet ser dere også teacher Jay, lederen på skolen hennes. Som dere ser: ei engasjert dame!

Til topps i klatreveggen
Vi dro så hjem og spiste lunch- rester er bra å ha. PANSIT. Diverse typer nudler, både kinesiske glassnudler, de mer kjente eggnudlene fra Rema 1000 hjemme, blandet med kyllingbiter og diverste grønnsaker- tilberedt som en vok! Tradisjonell filippinsk mat som man har som tilbehør til fest og "snacks" men som fungerer mer enn bra for oss til middag
Så er det på tur til klatreveggen i området. I en nedlagt bilbutikk finner vi den; 8 baner a 13 meters høyde. Alle 5 får sele på og meg og Karoline sikrer ungene våre. Marta fyker først til topps!
Høydeskrekk er et fremmedord for henne. Endre måtte teste et par meter en del ganger før han fikk smaken og teknikken på plass. Men da han først forstod hvordan det skulle gjøres, bar det rett til topps med han også (se bildet..Ja, det er han langt der oppe!). Solveig nøyde seg med litt husking i lufta frem og tilbake for å bli trygg i tauet, Karoline ble "høydesyk " etter 4 meter, og jeg klarte meg også helt til topps, men absolutt litt skjelven i knærne og mye melkesyre i fingrene. Nå er det bare å pumpe litt jern og legge seg i trening før ungene tar helt av og jeg ikke har sjanse til å holde følge.
Vi holdt på i noen timer og svetten dryppet av de fleste av oss mot slutten. Så bar det rett på kjøpesenteret og i bakeriet for litt pizza, kanelboller og diverse andre herligheter. For ikke å glemme mangoshaken!

Da ungene sovnet noe utslitte etter denne dagen, var det klart for "Settlers" Strategispillet for oss voksne. Det er greit å bo i samme gate som våre norske kolleger! Hvem som vant kan dere jo tippe på......! Det er mulig å ha en flott lørdag i Manila og storkose seg- hele familien!

Søndag: Basseng og Halloween!

Vi fortsatte helgen med å bare gjøre gøye ting sammen. Først en laaaang morgen uten noe aktivitet, så en tur i bassenget. Vi er veldig glad i å være der. Etter det var det på med kostymene og dra på Halloween-fest arrangert av "Mads-group", ei lekegruppe vi er en del av. Kjempekjekk fest. Og ikke et barn var utkledd grusomt. Alle var særdeles finslige.
Vel, batteriene er ladet opp etter helga. Vi nyter det å kunne bruke mye tid sammen som familie.

Og her i Manila er det nok å finne på!!

Karoline, snart 40!!

I dag (9.oktober) er det min tur til å feire. Syns jeg har all grunn til å feire mine 39 år!! Jeg har et godt og meningsfylt liv og utrolig mye å være takknemlig for. Ser på mange her til lands. De strever sånn for å få ting til å gå i hop. Men det jeg også ser er at de har et utrolig godt humør. I går på vei hjem fra jobb passerte vi en av de mange som selger ting til oss som sitter i bilene. Arbeidsplassen er midt i varme, eksosen og støyen. Men dere skulle sett smilet hans! Andre ganger har vi møtt dansende trafikk-konstabler som prøver å dirigere den voldsomme trafikken. Vi har også en flott mann som hjelper oss med kjøring til barnehage og skole + er litt "barnehage-onkel". Han er elsket av Solveig og Endre. Han bor sammen med kona og deres 6 barn (4 egne og 2 fosterbarn) i et knøtt-lite hus i et av de mange Slum-områdene.

Du verden så godt jeg har det! I kveld skal jeg ha gjester. 3 nordmenn og 3 filippinere kommer. Så nå skal jeg lage gjærbakst. Ha en fortreffelig dag!

Best regards, Jubilanten

Skolejenta vår

Her ser der Marta i skoleklærne. Nå klager hun ikke lenger. Syns hun er søt jeg! Men nå gleder hun seg til 2 uker høstferie. Feriene her nede er lengre enn de vi er vant til. I tillegg skal skolen hennes på skoletur til Thailand uka etter ferien. Syns det er altfor drøyt både økonomisk og distanse-messig så derfor blir en uke til to uker. Og hun er glad!

Mass-wedding!

Vi er jo så heldige at vi kjenner Gay Ann fra før. Hun bor i Olongapo, et par timer fra oss. Hun er ei dame med "guds" og ønsker å leve fullt og helt for Gud og det filippinske folk. For et par år siden begynte hun et arbeid i en veldig dårlig gate i byen. Det har bært mye frukt. Vi var så heldige at vi fikk være med på bryllup i kirka hvor 4 par giftet seg. Alle parene er lut fattige. De har blitt kristne og har etterhvert fått et ønske om å gifte seg. Alle har mange barn. Kirka arrangerte bryllup for dem. Først høytidelig vielse, fotografering med felles brudebukett (hadde ikke råd til 4 stk!!), middag for alle frem-møtte, gave til hvert brudepar og til slutt ei flott kake. Etter festen klatra de inn i en liten moped-taxi, hele familien på 6-7 stk. Mor i brudekjole, far i finskjorta og unger fulle av kake og gode saker. Ja, her får vi virkelig oppleve mye annerledes!!

Vil dere lese mer om arbeidet hun driver har de ei grei nettside m/filmsnutt og det hele: http://www.projectlife.ph/

Magandang araw po!

- eller sagt på norsk: God dag+ en høflig frase som vi ikke har i Norge, men som Filippinene er full av. I dag begynte vi altså: å lære tagalog. Det er grusomt. Jeg (Karoline) har sagt 2-3 setninger sikkert 20 ganger, men det fester seg ikke! Skikkelig teflon. Ingenting som minner om det jeg kan fra før. Heldigvis og takk og lov er engelsk arbeidsspråket og det mestrer vi bedre og bedre. Mangler litt ord der også, men det er tross alt noe kjent. Læreren vår er ei skikkelig hyggelig dame som jobber som jeg har gjort de siste 2 årene. Veldig rart å sitte på andre siden av bordet. Skjønner nå at studentene mine hadde hodepine etter timene og ikke alltid var like interessert i å snakke norsk i lunsjen........ Men vi har det bra/mabuti naman. Kumusta ka po?/Hvordan har dere det? Skriv gjerne noen ord til oss!