Det å bo i et land med store ulikheter materielt sett er utfordrende for både liten og stor. En dag kom de 2 eldste barna våre hjem og lurte på hvorfor vi ikke kunne gi et nytt hus til Milo, skole-sjåføren vår. Han er en av de mange millionene som bor i slummen sammen med sin familie. Og det er klart at det er fristende å gi et nytt hus til både den ene og den andre.....(men vi ser vel at det lureste er å gi jobb, det gir mer selvstendighet).
Et par dager etterpå ble de invitert hjem til ei klassevenninne etter skolen. Jeg kom for å hente dem der etter noen timer og må si jeg fikk et lite sjokk. Vet ike hvor mange jeg møtte i gården utenfor, 2-3 vakter, 2-3 sjåfører og lenger inne var det 3 yaya-er (barnepassere).... Huset var gedigent!! Alt glinsa og skein fra golv til tak. Endre var helt i 100. Han kunne spurt-løpe laaangt bare i stua (stuene)...... Og på vei hjem lurte de på hvorfor vi var så fattige og hadde så lite hus!!!
Jeg kjenner at jeg blir skikkelig fordomsful når jeg kommer til hjem som det sistnevnte. Jeg dømmer dem som egoistiske, lite empatiske og omsorgsfulle, helt sikkert korrupte etc. Men opplevde jeg dem slik?? Nei, faktisk ikke.... De visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg og mine barn, de inkluderer dem og de er kjekke folk. Men det er klart det forundrer meg at de lever i sånn luksus når deres eget folk lider sånn. Bestandig når jeg sier det om dem føler jeg at jeg sitter i glasshus.... Vårt liv er heller ikke blottet for luksus......(det har med hvem du samenligner deg med) Jeg har vel konkludert med at det ikke er lett for hverken dem eller oss å dele godene. Vi syns vel vi fortjener dem....
Bildene reflekterer ulikhetene. Har ikke tatt bilder av flotte hus, men vi har feriert mange steder de fleste her til lands bare drømmer om.... Slumbildet er fra Salambao, et av områdene vi jobber. Utrolig mange flotte mennesker der, men også maaaange utfordringer for dem.
