I går var jeg ute i ett av områdene våre sammen med voluntører og studenter fra Norge. Det å ta med folk ut er en del av jobben min og jeg er vant til å se mye elendighet. Noen ganger treffer det hjerte, mage og hele meg, mens andre ganger er det no problem. I går var en dag da det traff meg skikkelig. Og kanskje en dag da jeg forstod litt mer....
Vi var i et område som heter Malabon. Dette området er et typisk by-slum område. Hus tett i tett og svært trange smug. Vi ble tatt med inn i kirka hvor det til tross for at det var en ukedag var aktiviteter gående. Noen unger lå på golvet og spilte spill, lederen for barne-arbeidet i kirka jobba med sitt og frivillige ledere for Misjonsalliansen hadde helsekurs for mødre.
Pastor Rasty tok seg god tid til å fortelle hvilken rolle kirka har midt inne i slummen. Jeg reflekterte kanskje over at han var litt ekstrem og kankje litt for åndelig.... Han er av den radikale typen og elsker det han holder på med. Jeg forstod kanskje ikke helt hva han snakka om.
Iallefall, turen gikk videre innover i området og endte på søppelfyllinga. Husa lå helt oppe i søppelet, barna lekte oppå søppelet, en liten ett åring tok sine første stabbende skritt barbeint oppå søppel. Mange smilte og var glade, men det var noe så utrolig håpløst over det hele.... Icery, ei av ungdommene fra kirka var med. Jeg snakka med henne og sa at jeg virkelig opplevde dette så håpløst og tøfft. Men du er så annerledes, sier jeg. Har du det så mye bedre enn disse folka?? Icery svarer da:
- Jeg har de samme utfordringene som alle de andre her selv om jeg ikke bor så nær søppelplassen. Men da jeg var 17 år ble jeg kristen. Kirka lærte meg at jeg er unik. Gud er med meg. De har alltid sagt at jeg må drømme og jobbe hardt for å nå den. Min drøm var å bli lærer. Jeg hadde aldri klart å bli lærer uten at kirka hjalp meg til å fokusere på det. Ikke gi opp, Icery, har de sagt! Og Gud har gitt meg det jeg har trengt. Siden juni har jeg jobba som lærer. Dessuten har jeg fått utvikle evner jeg ikke visste jeg hadde før. I kirka begynte jeg å danse. Nå er jeg danseleder, sier hun. (Og jeg har sett henne danse. Hun danser fantastisk!)
Ja, hva var det så jeg forsto?? Det var at Gud virkelig er vårt håp, menneskers håp. Han gir oss verdi og mening. Og som kristne skal vi heie hverandre frem for å bli vårt fulle potensiale. Det vil jo Gud vår skaper... Heldige meg som får jobbe i Misjonsalliansen som skal få heie folk fram og vise mennesker hvilken unik verdi alle har. Så spør jeg meg selv: har du ikke skjønt dette før da, Karoline?? Jo, men i går så jeg det enda bedre. Og jeg vil se mer!
