Palawan er å anbefale

 

På tirsdag kom jeg hjem fra en 4 dagers tur til øya Palawan sør-vest på Filippinene. Vi var 13 kolleger som tok av sted for å oppdage øya og samtidig ha 2 dager teambuilding. Vi hadde sikret flybilletter til hele gjengen i juni for ca 100,- NOK hver vei.! Svigers reiste hjem til Norge, mens jeg reiste til denne øya. Karoline tok ungene med seg sammen med Garcia family og dro til Grande Island utenfor Olongapo. Tanken på å bli helt alene etter en måned med foreldrene på besøk ble for sørgelig å tenke på så det var lite aktuelt å være hjemme i Manila.

Slik ser en "banka" ut Smal trebåt med utriggere    av  bambus

"snake island" (ingen slanger men formen på øya)

 Deilig lunch på "Snake Island"

Flyet lander i den støreste byen Puerto Princessa,ca 1,5t flytur fra Manila. Første dagen var det sightseeing og øyhopping til "snake island" i Honda bay. Hundrevis av fisker som svømmer rundt beina når du mater dem med loff, og deilig nygrillet fisk og krabbe til lunch.

Noen av mine flotte kollegaer

 Deilig å sove på jeepnee

 Inngangen til underground river.....

 

Litt fakta om området i Sabang der underground river er

Så tok vi jeepnee til Sabang som ligger 2 timer nordvest på Palawan. Der finnes verdens nest lengste underjordiske elv, 11 km lang, med utrolige dryppsteinsformasjoner.

Dryppsteinformasjoner"Soppen"

 Flaggermusene hang tett i taket

 

På vei ut fra "underground river"

En deilig ubebodd strand i Sabang

 Flere flotte kollegaer

Hadde jag hatt lenger tid ville jeg ha tatt båt fra Sabang til El Nido i nord med diverse stopp på deilige sandbanker underveis. Dette er drømmestedet for Mr.Hartvigsen. Øylivet ligger mitt hjerte nær!

Her er noen flere smakebiter på hva du kan oppleve i løpet av noen få dager vest i øyriket.

Sommerfuglfarm

 Lokal taxi i Sabang

Krokodillefarm utenfor Puerto Princessa

Ellers har barna det bra foruten litt ørebetennelser på jentene. Det blir jo en del bading gjennom uka så nå er det forbud i 14 dager for å få dem helt på beina. De går på skolen men har klaget litt på nettene. For to dager siden måtte vi ty til sykehuset og få litt medisin....

Ellers skal jeg på fotballturnering med Endre i hele morgen. Første heldagsturnering i livet hans. I går var jeg og Endre på kjøpesenter og fant skikkelige fotballsko og utstyr. På skolen holder de på med en musical som de skal fremføre i desember. Gleder oss over ungene som nå behersker engelsk veldig bra og at de får god oppfølging på skolen, i tilleggg  til at vi har mye god familietid også. Følgende visdomsord er ganske bra og er noe av filosofien til skolen de går på.

Ha en god helg!

Tor Arne

40 år!

Nå kan jeg altså krysse av i rubrikken for "Kvinne 40-65år". Jeg har endelig rundet tallet, noe jeg har brukt mye energi på å tenke på. Den største bursdagsgaven var nok at mamma og pappa kom ned. Og de fikk med seg alle de tre feiringene mine. Noe bortreist på dagen eller feiret i all stillhet er ikke min stil.

1. Fest med alle kollegaene mine i Manila. Mer enn 50 gjester. På kontoret etter jobb på selve dagen, fredag 9.oktober. Fest med mye leker, hilsener fra venner i Norge på power point, mye mat og god stemning.

 

 

2. Dagen etter i hagen til Garcia. 25 gjester. Mange som ikke kjente hverandre. Rolig stemning. Vi og Garcia var i grunnen trøtte av å feste... Men hyggelig likevel.

3. Fest med staben på Marinduque 10 dager etter dagen. Ut på restaurant. God mat og høy stemning!

Livet er nå hverdag igjen og jeg ser at jeg har festa fra meg på noen år. Neste begivenhet er Tor Arnes 45 års dag, men den trenger ikke bli SÅ stor...

Livet er iallefall godt på mange vis. Glad for å ha blitt 40. Alternativet er jeg ikke innstilt på enda...

Det regnet og det regnet....

Nå har det regna fælt her. Det meste av vannet er borte, men i noen bydeler flyter de fortsatt.

For vår del var vi tørre hele tida. Vi var heldige. Forferdelig følelse å sitte inne tørr og fin og få teksmeldinger fra stab om at de flykta oppover i husene sine. Enda verre å skru på tv og se at folk kjempa for livet ikke langt unna. Men vi kunne ikke gjøre noenting. Har jo ikke båt i garasjen....


Tor Arne er leder for hjelpearbeidet som vi i mIsjonsalliansen gjør. Det er mye logistikk og mange uavklarte spørsmål. Jeg er mer ute i områdene. Ikke for å dele ut at, men være en del av teamet som klargjør mat-hjelp. Nå, fredag skal jeg ut og være med der de skal dele ut mat i dag. Mange får hjelp nå, men det er tragisk å få rapporter om at barna i områdene begynner å få feber etc. Dette er virkelig krise i byen og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne....

Ny tyfon kommer i løpet av dagen, men nå sier værvarslet at den ikke vil treffe Manila så sterkt. La oss håpe det er sant. Mange lurer sikkert på hva dere hjemme kan gjøre. Dere kan selvsagt gi pengehjelp. Misjonsalliansen har egen konto for det: 3000 60 05000
Det andre du kan gjøre er å be for folket her. Gud ser dem og elsker dem midt i all elendigheten. Be også om masse visdom for oss som hjelper. Mange organisasjoner er heldigvis tilstede i Manila og alle vil hjelpe.

I går kveld var jeg på butikken. Hyllene begynte å bli tomme. Folk handler for å sikre seg, men også for å gi bort. Overalt organiseres det matutdelinger. Jeg kjenner meg ikke redd, bare trist for at folket må lide sånn...

Vider her kommer noe jeg skreiv etter 1. dagen min i området.

Dramatisk døgn

-Først gikk vi opp i 2. etg, deretter gikk vi opp på taket, men vi så fort at vannet bare ville stige enda mer. Naboen vår har tre egasjer i huset og vi endte med å sitte på hans tak. Vi var veldig mange på taket hans. Jeg, mannen min og de 5 barna mine var glade for at vi var sammen, men vi var fryktelig redde. Regnet høljet ned. Vi satt der fra kl 9 lørdag morgen til kl 6 morgenen etter. Det var bare grusomt!!

Rosalinda Pingol er mor til to fadderbarn og frivillig i Misjonsalliansen. Nå bor familien i ei kirke og hun har fått nye klær av venner. På taket spiste de kjeks en annen familie hadde klart å ta med seg. Regnet fungerte som drikkevann.

- Ungene var redde og gråt. Vi satt og ba, jeg ropte til Gud om at han måtte redde oss. Nå er det hele over, men huset vårt er ikke lengre. Det veltet og ble total ødelagt. Heldigvis er mannen min snekker så vi skal nok klare å bygge det opp igjen.

Vi sitter i bilen på vei fra et av områdene hvor 8 fadderbarn ble besøkt. Alle disse familiene hadde mistet alt. Serapon, 14 år, satt og jobbet med skolearbeid da storebroren kom stormende inn i huset og sa at de måtte flykte. Det hun tok med seg var skolesakene og skoleuniformen (hennes drøm er å bli lærer, derfor prioriteringen??)!! Hun er en av de få som fikk redda dette. De fleste mista alt.

- Jeg er redd for å forlate ungene mine etter dette. Jeg var på jobb da uværet herjet som verst. Da jeg klarte å komme seg hjem møtte jeg de gråtende og redde barna som hadde flyktet opp i høyden. De største hadde bært de yngste. Hele huset ble vasket bort. Jeg er fortvilet, men også veldig glad for at ingen av ungene mine ble tatt av vannet, sier Cyntia Villanueva. Mora mi sitt hus ble heldigvis ikke tatalt ødelagt så nå stabler vi oss inn i det, fortsetter hun.

Historiene er mange. Det kan være vanskelig å se håpet mitt i alle ødeleggelsene. Vann og elektrisitet mangler fortsatt flere steder. Gjørma og lukta er sterk.

- Dette må vi bare klare, sier de 7 frivillige damene som er med på turen. Noen av dem er berørt av flommen, andre slapp unna store ødeleggelser.

- Nå skal vi ut og handle ris, nudler, boksemat og vann. Det skal deles ut til alle disse familiene som har mista så mye. Jeg syns det er godt å kunne hjelpe andre selv om vi trenger hjelp selv også, sier Rosalinda med et godt filippinsk smil. Smil og latter er aldri langt unnaFilippinene, til tross for triste og tragiske omstendigheter.

Her var engang huset...
Teamet jeg gikk med som snakket med ofrene og fant ut hva de trenger. Teamet er frivillige mødre av fadderbarn. Flere var selv ramma.

Bilder

Bare noen glimt fra hverdagen her nede.... Som dere ser har ungene humoren i behold. Endre og Marta (nederst) kom inn i stua utkledd som pappa. De planlegger å komme slik i bursdagen min og holde en pappa-tale. Jeg gleder meg!!

Endre elsker å høre på musikk og små synger hele dagen.
Solveig leker, leser og koser seg.
Marta er enormt glad i Susi!

Og ellers, hverdager med både spennende og mindre spennende ting på gang. Liksom ikke så mye å skrive om. Kjenner på en stor takknemlighet for tiden, for alt vi har her, hjemme og i Gud.

Om du er fattig eller rik...

Det å bo i et land med store ulikheter materielt sett er utfordrende for både liten og stor. En dag kom de 2 eldste barna våre hjem og lurte på hvorfor vi ikke kunne gi et nytt hus til Milo, skole-sjåføren vår. Han er en av de mange millionene som bor i slummen sammen med sin familie. Og det er klart at det er fristende å gi et nytt hus til både den ene og den andre.....(men vi ser vel at det lureste er å gi jobb, det gir mer selvstendighet).

Et par dager etterpå ble de invitert hjem til ei klassevenninne etter skolen. Jeg kom for å hente dem der etter noen timer og må si jeg fikk et lite sjokk. Vet ike hvor mange jeg møtte i gården utenfor, 2-3 vakter, 2-3 sjåfører og lenger inne var det 3 yaya-er (barnepassere).... Huset var gedigent!! Alt glinsa og skein fra golv til tak. Endre var helt i 100. Han kunne spurt-løpe laaangt bare i stua (stuene)...... Og på vei hjem lurte de på hvorfor vi var så fattige og hadde så lite hus!!!

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig fordomsful når jeg kommer til hjem som det sistnevnte. Jeg dømmer dem som egoistiske, lite empatiske og omsorgsfulle, helt sikkert korrupte etc. Men opplevde jeg dem slik?? Nei, faktisk ikke.... De visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg og mine barn, de inkluderer dem og de er kjekke folk. Men det er klart det forundrer meg at de lever i sånn luksus når deres eget folk lider sånn. Bestandig når jeg sier det om dem føler jeg at jeg sitter i glasshus.... Vårt liv er heller ikke blottet for luksus......(det har med hvem du samenligner deg med) Jeg har vel konkludert med at det ikke er lett for hverken dem eller oss å dele godene. Vi syns vel vi fortjener dem....

Bildene reflekterer ulikhetene. Har ikke tatt bilder av flotte hus, men vi har feriert mange steder de fleste her til lands bare drømmer om.... Slumbildet er fra Salambao, et av områdene vi jobber. Utrolig mange flotte mennesker der, men også maaaange utfordringer for dem.

Nei, så tjukk du har blitt...

Heldigvis er ikke dette en kommentar jeg har fått selv om den helt sikkert kunne sies om meg også. Men i dag er jeg rystet over Filippineres frekkhet! Det må nok skrives på kulturforskjeller, men hør her:

Jostein og Camilla som vi jobber med her ute kom tilbake etter 2 mnd i Norge. Det første jeg tenkte da jeg så dem var at de så så friske ut!! Solbleika hår, god farge i ansiktet, flotte og uthvilte. I dag på kontoret har bortimot alle som har møtt Jostein kommentert to ting:
- du har lagt på deg
- så rød du er i ansiktet

Jeg ser fargen i ansiktet. Men den er ikke er rød men frisk. Kiloene påstår han er flere enn da han reiste, men jeg ser det ikke. Uansett, tenk å si det! Og så til den flotte mannen da!

Jeg har klart og tydelig fortalt dem at når jeg/hvis jeg legger på meg vil jeg ikke høre det fra dem. De får finne på noe annet å si. De ler av det og ser vel ikke helt hva som er galt med å si det det de sier......jaja, kultur er interessant. Her bør man ha et avslappet forhold til kroppen iallefall.

Sist fredag hadde de om en sunn og god livsstil på fellessamlingen. Til slutt skulle alle veies og regne ut BMI-en sin!!! Jeg så nok någet overrasket ut og møtelederen sa at alle skulle gjøre det untatt Karoline. Om det var fordi jeg var eneste nordmann eller fordi de ikke ville utsette vekta for den utfordringen vet ikke jeg. Tipper det var det første... (har noen konkurrenter her som nok veier mer enn meg som fikk lov til å gå på vekta:))

Sånn bortsett fra det jeg har skrevet om over har vi det bra her. Tor Arne er i Norge frem til slutten av denne uka. Han utnytter dagene godt. Det å være gressenke med hushjelp er veldig annerledes enn uten. Det går kjempefint, men gleder oss selvsagt til han er tilbake. Ungene er friske og glade. De er fullstendig språkforvirra og gleder seg over at Garcia's er tilbake. Solveig har fått seg ei ny venninne i et av nabohusa og det er til stor glede.

Marta på leir!

Nå har Marta blitt så stor at hun reiser på leir, helt alene....
Forrige uke reiste hun på en leir for barn som bor her men ikke kommer herfra. Den var kristen og vi kjenner til de som arrangerte den. Vi trodde lenge at jeg(Karoline) måtte være med, men et par dager før fant hun ut at det ikke var nødvendig. Mandag morgen satte hun seg gråtkvalt på bussen og en nervøs mamma vinket....

Vi som var hjemme lengtet veldig etter Marta og jeg angret på at hun ikke har fått sin egen mobil...

Fredag ettermiddag kom vi andre ned til leirstedet for å tilbringe helga der. De andre ungene hadde nettopp dratt og Marta var lykkelig og totalt utslitt. Hun hadde hatt det knall-kjekt!! Dit ville hun reise neste år også....(men da er vi sannsynligvis hjemme, noen som vil reise på leir med henne der??).

Vår refleksjon er: ville vi sendt henne uten en eneste venninne på leir i Norge?? Neppe. Det er noe med det å være expat-unge. De blir mer åpne for nye vennskap og vet at de ikke kan basere alt på et par venner. De fleste er veldig åpne for nye vennskap og aktive for å få nye venner. Måtte våre barn ta det med seg hjem når vi en gang flytter tilbake!!

Nytt familiemedlem!!

Nei, vi er ikke gravide. Vi har heller ikke adoptert. Vi har fått oss katt!! Etter måneder og år med masing om katt fant vi ut at nå er tiden inne. Fredag kveld kom katten i hus. Den er nesten 3 mnd av type persisk-angora. Innekatt, noe vi MÅ ha her. Gatekattene her lever et ekstremt tøft liv...(som mange andre som bor på gata). Navnet har vi ikke klart å enes om. Lusi, Susi, Rosi, Princess.... Forslag mottas med takk:)

SKOLEGUTTEN VÅR

Nå har vi to skolebarn. Endre begynte for alvor på skolen den 15.juni. Og han stortrives. Han tenker mye og vi merker at han er sulten på kunnskap. Hver dag forteller han entusiastisk om dagens hendelser og gleder seg alltid til noe neste dag. Dagene er lange. De går hjemmefra kl 7 og kommer hjem litt før kl 4.

Dere skulle opplevd engelsken deres. Når de leker gjør de det ofte på engelsk!! Norsken begynner også å bli litt rar: ”Når skal vi bli picka opp i morgen??” De er gode, ingen tvil om det.

18-års feiring

Lørdag ble vi invitert til en stor begivenhet: 18-års dag!! For jentene her er det en stor feiring, for guttene er den store dagen 21-års dagen. Deborah, dattera til vår visedirektør var jubilanten. Festen var full av seremonier, venninner tente 18 lys for henne, mennene overleverte 18 roser for henne og danset med henne, gaver ble overrekt sammen med små taler.

Festen var nydelig med mange fine ord til jubilanten. Som hele tiden satt foran. Midt i festen skiftet hun til og med kjole!! Det nærmeste norske vi kan komme som minner om festen er konfirmasjon. Med andre ord, STOR fest.Så litt av det som var kulturelt annerledes:

Festen startet 1,5time etter den egentlig skulle...

Den fine kaka som stod framme hele tiden ble ikke spretta engang....og det var ikke en forglemmelse. Den ble bragt hjem like hel som før festen begynte. Vi jobber med mora og i dag (4 dager etter)fikk vi smake siste rest...

Ingen gaver ble åpnet...og derfor ikke kommentert...

Ungene våre koser seg på fester og får mye oppmerksomhet. Legg spesielt merke til Endre sin skjorte. Typisk filippinsk festskjorte, baong. Syns han er helt vidunderlig i den!!

Bilder på plass

Nå har jeg fått inn litt bilder fra Kina og Martas bursdag også. Det var jo enkelt, jo....

Sommerferien 2009

Da har vi kommet hjem etter de siste to sommerferie-ukene våre. Det blir jo ingen tur hjem til Norge, derfor har vi ekstra mange muligheter til å oppleve dette landet. Og disse ukene har vært fantastiske. Til tross for at Endre hadde lungebetennelse og Tor Arne kink i ryggen de første dagene. Turen gikk til Bohol, ei av de øyene som betegnes som dykker-paradis her til lands.

Den første uka var vi på ei deilig strand med sand og slappet skikkelig av. Nøyt det å ha goooood tid sammen, spiste god mat, bada og koste oss. Men det at Endre gikk på pencilin og ikke blei bedre la selvsagt en demper på det hele. Han var slapp og hosta til han spydde hver morgen. Etter en tur til legen og enda flere medisiner snudde tilstanden og vi forflyttet oss.

Turen da gikk til ei bitte lita øy en halv times tur ut fra stranda de fleste resortene lå på. Der var det kun en resort og ca 600 innbyggere. Stedet hadde alt: svømmebasseng like ved havet, sandstrand, snorklemuligheter rundt hele øya, fantastisk personale og ok standard. Her vil vi gjerne ta med noen som kommer ned. Bare det å snorkle der var en opplevelse. Som å dykke i et akvarium. Og dykkermulighetene er gode.



Tor Arne fikk seg et par dykk og var særdeles entusiastisk etter å ha sett både den ene og den andre fiske-stimen.












Bohol er også kjent for Chocolate-hills og for de små søte Tarsusene. Både ungene og vi forelsket oss i de, noe dere sikkert forstår....

Nå er vi hjemme igjen og i dag begynner hverdagen for liten og for stor. Endre og Marta begynner på skolen i morgen tidlig.

Håper bildene gir et inntrykk av deilige dager og kan friste noen til et besøk...

Alle barna har rett til

Mitt forhold til barnas rettigheter fikk jeg gjennom jul i skomakergata og Toeflus. Naa begynner jeg virkelig aa ane at disse rettighetene faktisk er viktige. Ser det jo hver dag. Vi kjoerer forbi gatebarn, jeg ser mange som ikke gaar paa skole og de fleste av dem er ikke registrert i noe som helst folkeregister......

Naa er jeg paa en konferanse som har som overskrift: "Barna i Guds oeyne". Ca 100 barn og like mange voksne er sammen. Kom akkurat fra aapningsmoetet og jeg er full av saa mange slags inntrykk. For det foerste er det flott aa vaere sammen med barn og voksne fra de omraadene hvor vi arbeider og se hvor flotte mennesker de er.

Saa er det forferdelg aa ta inn over meg fakta om at 80 prosent av jordas befolkning strever for aa faa ting til aa gaa rundt, at det hvert minutt doer barn av HIV/AIDS, at det her paa Filippinene er saa ekstremt mange forlatte barn etc. Jeg blir saa motloes.....

Deretter blir jeg forundret over at barnas rettigheter er nyheter for mange. Gode nyheter. Og saa blir jeg imponert over de ungdommene som tar mikrofonen og sier at de vil pushe politikerne, at de vil jobbe for at Filippinene skal bli et godt land aa leve i, at de som kirke ser at de kan bety en avgjoerende forandring for sine naermiljoe etc.

Vi er en stor delegasjon fra Misjonsalliansen her. Ikke ansatte, men ungdommer fra omraadene hvor vi jobber, baade i Manila og paa Marinduque. Og ungdommene har med seg pastoren fra kirka hvor de bor eller andre voksenledere. Til hoesten skal vi sammen med disse lage to konferanser for "vaare folk". Da skal de som er her vaere kommiteene. Gleder meg allerede til aa vaere med!

Konferansen er i Baguio, en by oppe i fjellene. Men i dag regner det saa jeg har ikke vaert utenfor doera. Temperaturen er god og kald, dvs norsk middels varm sommer. Tor Arne og jeg var her for 9 aar siden og det er rart aa vaere paa akkurat samme stedene. Foeles ikke lenge siden, men ser paa barna og de mer og mer tydelige rynkene at det er nok det.... Det har vaert 9 opplevelsesrike aar. Det er helt sikkert!!

Morsomheter fra de minste

Må bare skrive ned noen gullkorn:

Solveig har fått seg ei veldig god venninne fra England. Hun overnattet hos henne ikke lenge etter Kina-turen. På kvelden snakket mora med søstera si på SKYPE og hun så Solveig i bakgrunnen. Hun spurte henne: Where are you from?? Solveig så inn i dataen og svarte: I`m from China....

I en annen kultur, ja:
Marta og Endre har mye kjekt program nå når de har ferie: fotball, svømming, litt skole etc. Og overalt er det tilbud om egne trenere. En kveld før Marta sovnet spurte jeg henne om hun likte dagene nå når hun hadde ferie. Hun svarte: Ja, det eneste som mangler er at det skulle kommet en ekspert hjem til oss hver dag og laget et show med meg og Endre....

Og de lager en fortelling: En dag skulle alle barna på tur. Det var storebror, lillesøster og hushjelpen.... (hvordan skal det gå å komme hjem igjen!!)

(Også denne uten bilder, blir bare kruseduller når jeg prøver å feste dem til bloggen)

Marta 8 år!!

Søndag den 10.mai var en stor dag i familien Hartvigsen. Da ble Marta feiret som seg hør og bør. Nå er hun 8 år. Hun hadde noen venner fra skolen, noen fra nabolaget og de andre norske her. Og bursdagen ble akkurat som hun ønsket seg. Masse leker fra begynnelse til slutt.......

Kaka var flottere enn den smakte. Og som dere ser, her spares det ikke på noe, heller ikke fargestoffer....