Julen som ble så annerledes...

Vi reiste til Boracay mandag 15. 12 Turen gikk sammen med mine foreldre. Vi kom til et paradis. Deilige strender, deilig temperatur og helt grei standard på stedet vi bodde på. Vi hadde fantastiske dager fylt av bading, seilturer, lek på stranda, god mat og godt selskap.

Men så får vi den tragiske beskjeden lørdag om at Finn, Tor Arnes far, hadde falt utfor en skrent to dager tidligere, mens de var på fjelltur på Kanariøyene. Oddbjørns og Anne Gretes familie var sammen med Finn og Laila (Tor Arnes foreldre). Det så ut som at det skulle gå bra, men natt til lørdag fikk han blodpropp og døde... Det var en grusom beskjed å få!! Finn, som hadde snakka om at han hadde så lyst til å komme på besøk til oss på Filippinene, og som vi elsker så høyt.

De siste dagene på Boracay ble i sannhet helt annerledes enn vi hadde tenkt. Vi grein mye, jobba på internet for å finne ut hvordan vi skulle komme oss hjem og alt stoppa litt opp. Men vi har valgt å feire jul her og gi oss selv og ungene våre noen gode juledager i Manila før vi reiser hjemover på fredag og er sammen med resten av familien. Vi blir hjemme til 24.januar.

Mandag 22. kom vi tilbake til huset vårt og begynte jobben med å organisere bort alle våre oppgaver i løpet av de 2 neste ukene. Lisa Børud og hennes famile kommer, jeg (Karoline) hadde hovedansvar for hele opplegget. Heldigvis var mange andre involvert så det er nå fordelt på andre. Mine foreldre skal være her til den 12.januar. De er tøffe. De skal være med på mye spennende program i regi av Misjonsalliansen. Marit og Kåre Tveit (enda flere fra Sveio)kommer hit også noen dager + Åshild og den ene dattera. Jeg hadde jo gleda meg til å følge de rundt på prosjekter, men nå blir det andre som må gjøre den jobben.

Julekvelden har i grunnen vært kjempefin. Vi begynte kl 15 med samling om jule-evangeliet i naboenes hus. De har også besøk og i tillegg var en av de filippinske kollegaer der. Etter både juleevangeliet på engelsk og norsk og julesanger spiste vi et skikkelig tradisjonelt jule-måltid. Pinnekjøtt med alt tilbehør. Til dessert riskrem. Mandelen fikk Endre dette året. Storfornøyd ble han. For å trimme av oss noe av fettet gikk vi leeenge rundt juletreet. Det hele ble toppet av julenisse-besøk. Engelsk-talende festlig julenisse med nissedrakt flybåren fra Sveio. Vi kunne egentlig sagt oss fornøyd da, men vi fortsatte hver for oss med pakkene. Endre fikk akkurat det han ønsket seg hele tiden. Marta var ivrig som oppleser av alle til/fra-lapper og Solveig boltret seg i gaver og gavepapir.

Det å pakke ut gaven fra Bestemor og Far (Finn) var veldig spesielt. Deilig sjokolade kjøpt av Finn og vi fikk også et bilde av dem. Det er fortsatt veldig uvirkelig at han ikke lever lenger. Vi kommer til å savne han noe helt forferdelig....

Til tross for sorgen har jule-kvelden vært fin. Det er fantastisk godt å ha bestemamma og bestepappa her sammen med oss. Rart at vi skal reise fra dem, men vi skal treffe dem igjen i Norge. Også rart at vi skal hjem allerede. Åsså midt på vinteren....uten klær som passer klimaet, men vi treffer vel noen som kan låne oss noe. Noen dager på fjellet i snøen håper vi også på. Men først og fremst vil vi hjem til Sørlandet og være sammen med slekta der.
Vi ønsker dere alle ei god jul.

På mirakuløst vis kom de fram!

Etter mange krefter brukt på bekymring for å gå seg vill både i Frankfurt og i Hong Kong var mamma Aslaug lettet over å nå fram til Manila. Og til hennes store overraskelse gikk det bra.... De hadde fått god service underveis og traff både den ene og den andre som ville hjelpe til hvis det oppstod problemer. Noe som ikke oppstod. Vi her i Manila syns det var kjempekjekt å få dem på besøk. Marta er allerede godt i gang med kortspilling og både Solveig og Endre liker å ha noen å leke med. I dag, mandag, reiser vi til ferie-paradiset Boracay. Deilig å roe helt ned før jul.

Dagene etter at de kom har vært innholdsrike. Allerede dagen etter at de kom var de med på en julefest arrangert for fadderbarn. Og i går, søndag var de med i barnedåp for Maria i nabohuset og konsert med Martas skole. Trafikken i Manila har de også erfart mye av. Den er ikke bra. Og de er overrasket over at fattigdommen er så spredd utover alt. De fattige bor ikke bare i noen områder, men de er godt spredd, innimellom mer rike strøk. Og det gjør inntrykk å se inn i bedende og tiggende barnøyne.......og vi som bor her sier at de ikke må gi til tiggerne, men det spørs om de orker å høre på det rådet.

Som dere forstår har de møtt Manila. Fullt av kontraster allerede. Og kjenner på nøden og urettferdigheten i verden.

Hjemlige omgivelser

Etter altfor lang tid i storbyen uten aa trekke frisk luft var det deilig aa komme seg ut av byen. Loedag dro vi sammen med de andre norske utsendingene til Tagaitay, ca 1 1/2 times kjoering fra huset vaart.

Det ligger ganske hoeyt oppe. Det er faktisk oppaa kanten av en vulkan. Veldig stilig natur med god utsikt til begge kanter. Temperaturen var betraktelig mye bedre enn i Manila, mer som en god norsk sommerdag. Det meste av dagen brukte vi i en dyrepark der. Ungene koste seg sammen med hverandre og med dyrene.

PS! Sorry for disse aa, ae og oe-ene. Har faatt meg ny data uten norsk tastatur...men det skal vaere en innstilling for saant, maa bare finne utav det...

Massasje!!

Her til lands er det billig aa faa en times massasje hjem til seg. Det koster ca 30 kr. Det er noe vi benytter oss av et par ganger i uka. Vi voksne, etter at ungene er i seng. Men naa har de oppdaget at vi gjoer dette og sannelig har de ikke faatt massasje de ogsaa. Naar pappa er ute og reiser bestiller vi massasje en kveld og nyter livet. Som dere ser elsker de det!!

2 ulike møter med slummen

Sist søndag var vi for først gang på menighetsbesøk i en av misjonsalliansens partner-kirker. Vi stilte mannsterke og ble møtt utenfor et kjøpesenter av en ung gutt. Vi fulgte han gjennom trange smug og overalt var det folk. Folk bor bokstavelig talt oppå hverandre her! Slummen virket ganske etablert, dvs at husene var at mur. Det er et hakk opp i forholdt til de som lapper sammen et hus av det de finner. Så var vi der og kom inn i kirka. Et greit rom, men litt for lite for alle som var der... Så begynte gudtjenesten. Og den var fresk! Volumet var høyere enn på noen annen gudstjeneste jeg har vært på iallefall. Typisk filippinere. Alltid mye lyd.

Det var ungdommene som stod for det meste av sangen. Til sangen danset de. Også noen barn danset. Det var fantastisk å komme inn i det livet, den gleden, talentene som blomstret og takken de uttrykte til Gud. Våre barn presterte noe de aldri har vært i nærheten av. De satt på stolene i 2 1/2 time!! Underveis kom det flere barn til våre barn. Ingen sjenanse og en fantastisk måte å ta imot nye på. Marta og Endre gikk derfra og sa de hadde fått seg nye venner.

Vi har mye å lære. Det er godt å være på steder som det. Litt godt å komme hjem til stillheten også. Bare en ting til: På vei til bilen gikk vi forbi en som flådde en hund....... Orker ikke å tenke på hva han skulle med den engang.....

Så hadde jeg (Karoline) meg en annen tur til et av de virkelig tøffe områdene vi jobber i. Som regel når vi er på besøk ser vi masse smilende folk. Tror smilet er en overlevelses-teknikk for filippinerne. Men denne dagen møtte jeg også triste folk. Mange så skikkelig deppa og slitne ut. Vet dere hva jeg tenkte: Nei, hvorfor smiler de ikke?? Her var det trist....De skulle absolutt fått opp stemningen her. Heldigvis klarte jeg å avsløre meg selv. De menneskene jeg traff hadde et sannere og mer ekte uttrykk kanskje enn de som bare smiler. For livet må være knall-tøft. Der jeg var var oversvømmelse det store problemet for tiden. Det regner mye og da er det tøft når vannet kommer inn i det ene rommet de har....

Kjenner det er tøft å møte fattigdommen og den realiteten at her bor de år etter år. Takknemligheten for hus er blitt større. Det er helt sikkert.

Den norske ambassadøren ble med til Marinduque

Kveldssola forsvinner i havet mens den varme fønvinden smyger i ansiktene våre. Den syv timer lange turen fra Manila er snart over, og den frodige grønne øya ønsker oss velkommen med blålys og sirener...
Guvernøren for området har ikke overlatt noe til tilfeldighetene. Når det kommer offisielt besøk til øya, skal sikkerheten være på topp. For oss nordmenn er det nok litt i drøyeste laget når kolonnen med biler blir eskortert av tungt bevæpnede vakter og ulende sirener gjennom skogene der geitene fremdeles sov før vi kom.....

Frisk luft og frodig natur
Dette er min første tur til øya. Karoline var der for 2 uker siden. Luften er merkbart friskere enn i Manila. En morgendukkert i havet er en selvfølge når jeg bor så nær stranda som denne gangen. Jeg har selvfølgelig med meg dykkermaska, men det er ikke så mye å se. Det finnes ingen koraller nær land lenger. Denne dagen skal vi innom en del av prosjektene som Misjonsalliansen holder på med i de fire områdene der vi har arbeidet det siste året. På barneskolen i Yook, som fikk nytt tak etter tyfonen i fjor, blir vi møtt av 300 unger som ønsker velkommen med flagg oppigjennom veien. Det er et fantastisk humør på disse ungene. Skoledagen starter med sang og dans og de viste oss noe av det de kunne. Jeg slengte meg med etterhvert. Det er alltid en suksess.....!.

Skolebehov og vannprosjekter
Mange skoler har for liten plass. I et av områdene har en privatperson som har stilt ekstra tomt til disposisjon. Misjonsalliansen skal i nære fremtid sette seg sammen med skolen og politikerne for å drøfte muligheten for et tilbygg her. Vi har som mål at de fleste av barna som i dag ikke går på skole skal starte, og dette vil bety at kapasiteten på de ulike skolene sprenges ytterligere.
Et annet prosjekt som skal igang i løpet av få uker er vannledning fra et reservoar opp i fjellet som skal gi de resterende 325 familiene i et av områdene tilgang på rent vann. Igjen et godt samarbeidsprosjekt som bedrer barnas helse.

Lunch, middag og kroningsseremonier
Vi slipper sjelden unna seremonier, iallefall ikke når den norske ambassadøren er med oss. Den lokale skikken med dans, sang og kasting av blomster og mynter til alle oss som ikke har vært på øya tidligere, blir avsluttet med "kroning" av gjestene, et tegn på inkludering og ære.Til lunch hos ordføreren og middag hos Guvernøren om kvelden var spennende og interessante opplevelser. Politikerne og offisielle myndigheter er viktige å treffe regelmessig. De er viktige partnere for at det skal være mulig å få til samfunnsendrende ting Marindouque. Sånn sett bidrar ambassadøren masse til å styrke NMAs allerede gode forhold til de lokale myndigheter.
Det var som sagt deilig å inhalere litt friskere luft noen dager og jeg gleder meg til neste tur i begynnelsen av desember. Da er alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i områdene vi arbeider i invitert til et felles møte. Menigheter fra den katolske kirke, anglipayans (brøt med den katolske kirke i 1898) og evngeliske menigheter av nyere dato(14 potensielle samarbeidspartnere).

Hvis interessen er der for å lese artiklene meg og Karoline har skrevet, gå til følgende side;
http://www.misjonsalliansen.no/pages/ma_nyhetsliste.aspx?nr=2710

Litt mer hverdag

Det begynner å gå seg litt mer til med skole og barnepass. vi prøver også å jobbe litt halve dager slik at de minste ikke er altfor mye bare med andre. Men her ser dere litt bilder av ungene sammen med Lita og Milo. Disse to er de virkelig kjempeglade i. Milo er sjåfør og den som går ut og leker med dem. han er ikke så nervøs for fart og spenning som alle andre Filippinere. Gir han fart på dissa så gir han fart. Leker de tikken så springer han fort foran. Sammenlignet med andre "jaja-er" som de fleste barna her har er han helt vill og gal. De er livredde for at ungene skal falle og slå seg etc. Så Milo er topp!

Lita er vi alle så glad i. Og hun har blitt glad i oss. Opplever ungene noe løper de for å finne henne. Hun må også ta del i gleden. Endre kryper ofte opp i fanget henne for å kose og Solveig prater i ett sett med henne. På norsk ispedd noen engelske ord.

Som sagt før prater de to elste ganske bra nå, men i starten var det selvsagt verre. Et litt morsomt eksempel på språk-misforståelser:

Endre har falt for et hus borti gata her. Et herskapelig og flott hus. Hver gang han kjørte forbi pekte han og sa at det huset ville han ha hatt. Milo trodde at han sa at det huset var likt det huset vi hadde hjemme i Norge. Så pekte Milo på et annet hus hvor det var bilde av jomfru Maria utenfor (mange katolikker i landet). Så sa han at det var jomfru Maria. Endre tenkte at han sa at det var hans hus. Seinere fortalte han meg at Milo bodde i det huset, noe jeg visste var langt fra virkeligheten. Jamen, han kjenner jo hun dama som bor der! Han sa hva hun hette og allting: Mother Mary....

Nabo-ungene har vi mye med. De fikk ei lita jente for noen uker siden og Marta elsker henne!

Farsdag og andre feiringer!

Farsdagen ble forbi-gått i stillhet. Iallefall nesten. Marta fanget opp hvilken dag det var og laget ei krone til pappa som fikk en skikkelig bamseklem av sine små.

Men noen telefon til våre fedre ble det ikke....beklager.

Vi har fått besøk av Jorunn og Grethe på hovudkontoret. De skal se arbeidet og er akkurat nå sammen med Tor Arne og den norske ambassadøren på Marinduque. Det vil han sikkert skrive mer om.

Ellers i helga? Jo vi var i bursdagspartyer ti noen klassevenner av MArta og Endre. Dette er de som ligger helt i øverste skiktet. Mellom 100-200 gjester og ingenting har det blitt spart på. Mat i overflod, ansiktsmaling, håppynting, trylleshow, innleid leke-arrangører, premier i lassevis til alle gjestene og you name it. Dette er virkelig kontrastenes land. Etter selskapet som Marta var i kom hun hjem med flere poser med leker. Hun lurte på om ikke hun også kunne ha et sånt selskap, men hun visste svaret allerede (men må si at jeg gruer litt for å invitere klassevenner tilbake, de vil forvente noe annet enn norske, enkle bursdagsfester....får håpe de syns det er litt eksotisk og annerledes...). Vi snakket om alt hun fikk og jeg spurte om hun egentlig trengte alle lekene. Nei, det gjorde hun ikke. Hun har nå kommet fram til at hun vil samle en pose med gaver som Lita, hushjelpen vår, skal få med seg hjem til sine barnebarn til jul.

Vi ønsker ikke at ungne våre skal få et rikmanns-liv og bare det fra oppholdet vårt her. Kanskje den bestemmelsen var et skritt i riktig retning. For kontrastenes land lever vi i og må forholde oss til.

Hjemlengsel

Vi spør ofte ungene om de lengter hjem. Av og til gjør de det. Naturligvis og heldigvis. Vi har jo så mange hjemme som betyr så mye for oss. Men så er det også godt at vi ikke kjenner på den vonde hjem-lengselen. Den at vi vil bort herfra og heller være hjemme. For vi trives så godt og ser at dette er stedet for oss nå.

I dag, 4.november har pappa (Trygve) 70 års dag. Skulle ønske jeg kunne vært der og feiret den hedersmannen han er, men vi får ta det igjen når han kommer ned om 5 uker. Besøk hjemmefra blir knall-kjekt. Når vi opplever noe gøy er det fast kommentar fra ungene: "Detta må me visa te bestemamma og bestepappa!" Gratulerer med dagen, pappa, svigerfar og bestepappa! Du er best!

(som sagt, bilder får jeg ikke lagt inn...kommer seinere)

Engelsk!

Denne helga opplevde vi noe sprøtt. Vi fikk besøk av Gay Ann, hun venninna vår som vi har kjent siden 2000 og som har vært på besøk hos oss i Norge. ungene har alltid følt at de kjenner henne, men når de ikke har kunnet kommunisere med henne blir det ikke helt det samme..

Stemningen i heimen etter at jeg hadde vært på tur 4 dager var någet slitsom. Jentene gikk på antibiotika mot lungebetennelse og halsbetennelse, Endre blir fort litt vill når det skjer lite og Tor Arne var trøtt etter flere netter med dårlig søvn. Han trives heller ikke så godt som alene-pappa.

Så fikk vi altså besøk. Og de snakket engelsk med henne slik at vi bare måpte. Ikke ante vi at de kunne så mye. De opplevde det helt fantastisk selv også. Og de ble kreative og positive. Hele atmosfæren ble snudd. Og Endre som ikke er den som knytter seg fort til andre satt stort sett i armkroken hennes. Når vi spiste satt vi som familie og pratet engelsk!!

Kan dessverre ikke si at den fantastiske atmosfæren har vart helt til nå....den skifter vel her som hjemme. Men nå er iallefall ungene mye friere mtp språk. Stilig!!

Karoline på øya i sør!

Endelig fikk jeg kommet meg til Marinduque, øya misjonsalliansen har startet opp arbeid på. og for en opplevelse!! Man dag sist uke reiste jeg sammen med en kollega av meg, 7 timer tok turen. Ut av byen, gjennom masse små plasser på dårlige veier, hundrevis av forbi-kjøringer og til slutt en båt-tur på 2-3 timer. Så var vi endelig framme. Øya er uten tvil en av de vakreste stedene jeg har sett, men dessverre er folk der ekstremt fattige. Folk bor i bambus-hytter, men det som var påfallende er at de liker å ha det fint rundt seg. Utenfor falleferdige hus har de fine blomster i hermetikk-bokser.

Dagen etter ankomst begynte barnekonferansen i regi av NMA. 170 barn var samlet for å lære mer om barnerettighetene. Konferansen var lagt opp slik at noen av barna utgjorde et styre. De hadde planlagt det meste av det 2 1/2 lange programmet. De hadde planlagt leker, dramastykker, danser etc. Det var også de som ledet det meste. De ansatte fra NMA organisert dem og fikk inn litt mer kunnskapsstoff for å kvalitetssikre konferansen. Ungene var mellom 9 og 17 år. Og for en disiplin! Ungene bar preg av at de kom fra fattige kår. Noen ekstremt tynne og klærne var godt brukt for å si det mildt. De vi vet er at ungene i det området har det veldig tøft og ikke har særlig høy verdi i samfunnet. De noterte flittig når de ble undervist om at barn faktisk har rettigheter.... Noen av ungene kom frem og sa hva deres drøm var. Det var at foreldrene deres skulle få seg en jobb slik at de kunne vite at de kunne fortsette å gå på skolen. Og når de var ferdige på skolen kunne de hjelpe andre områder slik at de kunne få det bedre. Det er faktisk en av de flotteste og mest rørende opplevelsene jeg har hatt, det å møte alle disse flotte, talentfulle ungene. I møte med dem ser jeg at Misjonsalliansen virkelig har en misjon!

Etter dager som dette har jeg så lyst til å få alle som leser til å forstå hvor flott det var og hvor viktig arbeidet er, men jeg ser at det er vanskelig å formidle alt hjem med ord... Legger ved noen bilder. Må også si at jeg beundre de filipinske ansatte som jobber på Marinduque. De gjør en vanvittig bra jobb og klarer å tenke lange linjer samtidig som de møter ungene med mye kjærlighet og respekt.

Pulo, penger og rettferdighet...

Sist fredag var vi begge to med på besøk til Pulo Island. Det er den øya mye av filmen vi delte ut i sommer er fra. Misjonsalliansen har nå et Feeding-program der. De mest under-ernærte barna får ett næringsrikt måltid pr dag i 4 måneder. Og mødrene får opplæring i å tilberede. Det er også de som lager maten hver dag og står for mat-utdelingen. Fikk se resultat-lista etter 1 måned. En 5-6 åring hadde lagt på seg 7,5 kg!! Så var han bare 10 kg når de startet.....

Øya var absolutt preget av fattigdom, men det var en ro der som vi ikke har så mye ellers i Manila. Folka var vennlige og imøtekommende. De hadde til og med laget et fest-måltid til oss! Det er kjekt å komme rundt og se hva Misjonsalliansen gjør. vi er ikke de som er ute i feltet og arbeider, vår oppgave er å adminsistrere og motivere de lokale selv til å gjøre det. Dette var gøy, men også tett på ekstrem fattigdom....Vi har skrevet en artikkel og lagt inn på http://www.misjonsalliansen.no/ hvis dere vil lese mer om besøket.

Jeg (Karoline) tenker mye på penger og meg selv for tiden. Det er så deilig å kunne gå på butikken og kjøpe akkurat det jeg vil (tenker på mat). Hvordan ville jeg reagert om vi gikk konkurs? Hvis pengene våre plutselig ikke var verdt noe??

Hvis jeg virkelig prøver å sette meg inn i det kan jeg kjenne på panikk-følelse. Manglende frihet, bekymringer etc. Vi omgås til daglig mennesker som lever slik. Penger er ikke løsningen på alt, absolutt ikke. De er også roten til mye vondt. Men de gir oss også en frihet til å velge hvilket kjøtt vi vil spise, hvilken skolen ungene skal gå på, hvilket sykehus vi skal knytte oss til etc. Vel, jeg bare oppfordrer alle til å prøve å tenke seg den situasjonen. Våre foreldre har jo opplevd den tiden, kanskje vi kan lære litt av å lytte til dem??

Rettferdighet er også noe jeg tenker mye på. Hadde jeg vært Lita, hushjelpen vår hadde jeg tenkt at livet var blodig urettferdig. Vi har så mye materielt sett i forhold til henne. Hun har stadige økonomiske bekymringer for barnebarna sine. Hun tjener ikke mye, men sponser skolegang for flere av dem. Og hvor er rettferdigheten? Jeg har jo ikke slitt for å få det slik. Hun sliter hver dag for å holde hjulene i gang i storfamilien. Hvor er rettferdigheten??

Ungene våre har en vanvittig rettferdighets-sans. Håper vi kan la oss smitte og begynne å gi enda rausere. For det er jo det som er rettferdig, er det ikke?? Vel, del gjerne deres tanker. Syns det er utfordrende det her...

Aktiv helg!

Lørdag: Basketballkamp og Klatrevegg

I dag har vært en superdag for familien. Etter en rolig - og ikke altfor tidlig morgen var vi klar til å dra på basketballkamp kl. 0930. Vennskapskamp mellom 2 skoler stod på dagsorden og Marta skulle spille. En fin dag som denn med sol betyr over ca. 30 grader i skyggen. Det fører fort til en del klamme klær og fuktig t-skjorte. Men hva gjør vel det når foreldre møter opp med ungene og vi blir bedre kjent med både filippinere og amerikanere.
Ballteften og posisjoneringen på banen er bra. Kankje håndballaget hun var med i første skoleåret hjemme var en OK bakgrunn?
På bildet ser dere også teacher Jay, lederen på skolen hennes. Som dere ser: ei engasjert dame!

Til topps i klatreveggen
Vi dro så hjem og spiste lunch- rester er bra å ha. PANSIT. Diverse typer nudler, både kinesiske glassnudler, de mer kjente eggnudlene fra Rema 1000 hjemme, blandet med kyllingbiter og diverste grønnsaker- tilberedt som en vok! Tradisjonell filippinsk mat som man har som tilbehør til fest og "snacks" men som fungerer mer enn bra for oss til middag
Så er det på tur til klatreveggen i området. I en nedlagt bilbutikk finner vi den; 8 baner a 13 meters høyde. Alle 5 får sele på og meg og Karoline sikrer ungene våre. Marta fyker først til topps!
Høydeskrekk er et fremmedord for henne. Endre måtte teste et par meter en del ganger før han fikk smaken og teknikken på plass. Men da han først forstod hvordan det skulle gjøres, bar det rett til topps med han også (se bildet..Ja, det er han langt der oppe!). Solveig nøyde seg med litt husking i lufta frem og tilbake for å bli trygg i tauet, Karoline ble "høydesyk " etter 4 meter, og jeg klarte meg også helt til topps, men absolutt litt skjelven i knærne og mye melkesyre i fingrene. Nå er det bare å pumpe litt jern og legge seg i trening før ungene tar helt av og jeg ikke har sjanse til å holde følge.
Vi holdt på i noen timer og svetten dryppet av de fleste av oss mot slutten. Så bar det rett på kjøpesenteret og i bakeriet for litt pizza, kanelboller og diverse andre herligheter. For ikke å glemme mangoshaken!

Da ungene sovnet noe utslitte etter denne dagen, var det klart for "Settlers" Strategispillet for oss voksne. Det er greit å bo i samme gate som våre norske kolleger! Hvem som vant kan dere jo tippe på......! Det er mulig å ha en flott lørdag i Manila og storkose seg- hele familien!

Søndag: Basseng og Halloween!

Vi fortsatte helgen med å bare gjøre gøye ting sammen. Først en laaaang morgen uten noe aktivitet, så en tur i bassenget. Vi er veldig glad i å være der. Etter det var det på med kostymene og dra på Halloween-fest arrangert av "Mads-group", ei lekegruppe vi er en del av. Kjempekjekk fest. Og ikke et barn var utkledd grusomt. Alle var særdeles finslige.
Vel, batteriene er ladet opp etter helga. Vi nyter det å kunne bruke mye tid sammen som familie.

Og her i Manila er det nok å finne på!!

Karoline, snart 40!!

I dag (9.oktober) er det min tur til å feire. Syns jeg har all grunn til å feire mine 39 år!! Jeg har et godt og meningsfylt liv og utrolig mye å være takknemlig for. Ser på mange her til lands. De strever sånn for å få ting til å gå i hop. Men det jeg også ser er at de har et utrolig godt humør. I går på vei hjem fra jobb passerte vi en av de mange som selger ting til oss som sitter i bilene. Arbeidsplassen er midt i varme, eksosen og støyen. Men dere skulle sett smilet hans! Andre ganger har vi møtt dansende trafikk-konstabler som prøver å dirigere den voldsomme trafikken. Vi har også en flott mann som hjelper oss med kjøring til barnehage og skole + er litt "barnehage-onkel". Han er elsket av Solveig og Endre. Han bor sammen med kona og deres 6 barn (4 egne og 2 fosterbarn) i et knøtt-lite hus i et av de mange Slum-områdene.

Du verden så godt jeg har det! I kveld skal jeg ha gjester. 3 nordmenn og 3 filippinere kommer. Så nå skal jeg lage gjærbakst. Ha en fortreffelig dag!

Best regards, Jubilanten