Lørdagsgotteri

Det er lørdag. Barna har med seg lørdags-gotteri-tradisjonen hjemmefra. Det er spennende å kjøpe og smake på alt det nye gotteriet her på Filippinene. Men etter at innkjøpet er gjort må gotteriet vente til kvelden.

Samme ettermiddag går vi på "Let the children come"-konsert. (Se artikkel på http://www.misjonsalliansen.no/). Vi kommer lett i kontakt med de som sitter rundt oss, blandt annet noen skjønne tenåringsjenter. De ler og tuller og lar seg sjarmere av våre barn som har BLÅ øyne (veldig sjelden her på Filippinene). Disse jentene forteller at de er en del av utdanningsprosjektet NMA driver her på Filippinene. De bor alle i et av de mange slumområdene i Manilla. Etter en stund finner jentene frem en pose peanøtter som de byr mine barn, som liker det de får. "Bare ta hele pakken!", sier de sjarmerende jentene. En liten chips-pose kommer opp og blir mine barns eie før jentene har smakt på den selv.

Vi kommer hjem etter en fantastisk konsert og tiden er kommet for å spise lørdaggotteriet. Hva skjer?? Eiendomsretten til gotteriet er sterk, de krangler om den ene dropsen som den andre ikke fikk fordi den tredje spiste den....det er SÅ urettferdig!
Vi tar en Time-out og snakker om jentene vi hadde møtt tidligere. De hadde ikke mye, men de ga med glede til oss. Ungene blir forskrekket og kan ikke helt tro det vi forteller.

Dette blir en lekse vi "rikinger" stadig må øve på. Vi unner mange barn og voksne fra vår del av verden et møte med disse "fattige", rause og sjarmerende jentene. De lærte vår familie noe viktig denne lørdagen.

Journalister, vi??

Hver tirsdag legges det inn nye artikler fra Filippinene på http://www.misjonsalliansen.no/. De siste 2 ukene har Tor Arne skrevet, jeg skal skrive nå tirsdag. Hvis du ikke ser den på hovudsiden klikker du deg videre til Filippinene-siden. Håper det er lesverdig. Kommer også til å skrive en del til Tsjilli. En stor del av jobben er nemlig å skrive....angrer vi ikke tok oss et år på Gimlekollen.... Gi oss gjerne tilbakemeldinger på det vi skriver eller om det er noe dere som lesere savner!

Lørdag for 2 uker siden var vi på besøk i et spennende bygge-prosjekt. Da traff vi mange flotte mennesker som hadde fått bygd seg nye hus etter å ha bodd i forferdelige slum-områder. Dette var et samarbeid mellom en annen hjelpeorganisasjon og Misjonsalliansen. Og innbyggerne måtte selvsagt gjøre det meste selv. De viste stolt frem de nye husene sine og visste ikke hva godt de skulle gi oss. Så den dagen ble det mye slikkerier på ungene... Dette prosjektet skal Tor Arne skrive mer om til nettsida eller Tsjili.

SOLVEIG 3 ÅR!!

I går var det fest i huset! Jubilanten ble feiret fra morgen til kveld. Vi begynte dagen med bursdagsfrokost, men hun var i grunnen totalt utslitt... Sovna igjen etter den og sov til halv elleve. Hun har ikke vært helt i form så det gjorde godt å sove ut litt.

Klokka 17 kom det besøk av både prinsesser, supermann og leoparder. Vi hadde alle gjort oss flid med utkledning til ære for jubilanten. Gjestene var de andre utsendingene.

Til sammen var vi 12 stk (bildet er av direktøren, Sir Jostein). Programmet bestod av spagetti-middag, skattejakt som Kaptein Røde Rudolf hadde laget, leker, is og bolle-Solveig (se bilde).

Til tross for at vi har hushjelp som gjorde det meste praktiske var vi totalt utslitt etter festen. Men vi er så glade for at vi har Solveig. Jeg vil karakterisere henne som positiv, glad, elsker barnehagen, er ekstremt pratsom, sosial og veldig bestemt (som 3 åringer pleier å være).

Å legge inn kommentarer

Det er så kjekt å lese kommentarene på våre innlegg, men mange sier at de ikke får det til. Skal ikke garantere at det funker, men prøv følgende:
1. Trykk på kommentar
2. Skriv inn det du vil si i tekstboksen som kommer frem
3. Hvis du har gmail registrerer du deg med brukernavn og passord du har der. Hvis ikke trykker du på ruta for de uten konto. Tror du da vil få instrukser gode nok.

Hvis du heller vil si noe til bare oss sender du mail, noe som er veldig koselig. Det går også ann til å slå på tråden. Vi ligger 6 timer foran Norge og har ip-telefon så vi ringer i tilfelle dere opp igjen. Betaler lokaltakst. Nummeret vårt er 51 11 52 59

Hverdagen har begynt...

Lenge siden sist. Det er her som hjemme, dagene flyr!
Vi er i gang med hverdagene. Hver morgen kl 6.45 blir Marta (og foreløpig en av oss) hentet av en av sjåførene våre og kjørt til skolebussen. Hennes skole begynner 7.30 og varer til 15.10. Det er en Montesorri-skole. Vi er veldig facinerte av måten de driver skole på. Alle holder på med forskjellige ting. 40 elever fra 6-12 år i samme klasserom. En står og spiller på klokkespill, en holder på med matematikk-konkreter, noen lager en veggavis om vulkaner etc. Så kommer musikk-læreren og tar med seg grupper eller enkeltever til øving. I hørte jeg på øvelsen til julekonseerten. Jeg begynte å grine!! 20 elever spiller vakkert på zyllofoner og noen bambus-instrumenter. En elev i 10 års alderen dirigerer det hele. Dette orkesteret skal også Marta bli en del av og konserten skal avholdes 2 dager etter at bestemamma og bestepappa har kommet. Hun ringte også til bestemor og Far og inviterte de til begivenheten (har ikke helt begrepene inne når det gjelder avstand...). Midt på dagen legger alle elevene seg på golvet og sover en halv time. Trodde ikke Marta ville klare det, men hun sover hver gang...

Overgangen til skole her oppleves veldig dramatisk for henne. det er vondt å oppleve, men vi er veldig glade for at dette er en skole som tenker individuelt. Vi får sitte i klasserommet og ta selvstendiggjøringen i hennes tempo. Tviler på at andre skoler ville vært like positive til det. Synes synd på henne. Å ikke forstå et pip av det som blir sagt må jo oppleves fryktelig ensomt.... Men medelevene og lærerne er så greie. De oppmuntrer henne og elevene gir henne små oppmuntringer (en pakke tørka mango på bussen for eks). Og guttene synes hun er så søt så hun har da noen fortrinn. De kan for eksempel komme bort og gi henne et klapp på kinnet.

Solveig går ut døren en time seinere enn Marta. Endre skal også det, men han har vært syk med feber og måtte holdt seg hjemme (noe han ikke har noe i mot). Solveig har ingen problemer med å gå på skolen. Hun tar Lita, hushjelpen vår, i hånda og går trygt til bilen som kjører de minste til skolen. Det er også en Motesorri-skole. Jeg trodde i utgangspunktet det var en barnehage, men skole er nok et bedre navn.... Det eksisterer ikke barnehager hvor ungene bare leker her. Alt er forberedelse til lesing og skriving og andre "viktige" ting. Men heldigvis er de også sterke på musikk. Så tre timer der er mer enn lenge nok for mine to. Da vil de gjøre det de synes er viktig: leke.

Kl 11 er altså de 2 yngste hjemme så hverdagene blir nok litt annerledes her enn hjemme.
I dag regner det noe så forferdelig. Det er en tyfon ikke så langt fra Manilla og da merker vi det godt med mengder av regn. Det er i grunnen litt vanskelig å få brukt nok tid ute. Enten steiker sola og vi blir noget opphetet på lekeplassen eller så høljer det ned. Nå har også en av barna vært syke omtrendt siden vi kom, så da blir det jo enda verre. Den beste plassen er i bassenget, men med sykdom funker det ikke det heller.

Tor Arne og jeg gleder oss til å komme mer i gang med jobben. Nå er det bare hjemmet og skolene som vi bruker tiden vår til. Ting tar tid, også her.

Helt til slutt: Vet dere hva vi gjør ca 2 ganger pr uke?? Bestiller massasje. 2 damer kommer hjem til oss og tar full kroppsmassasje. Å betale 75 kr for denne luksusen er helt utrolig!!

Hadde vært gøy å lagt inn litt flere bilder, men kameraet vårt vil ikke mer og vi har ikke fått fingeren ut til å fornye oss... Dette siste bildet er av huset vårt. Et helt ok hus, men finner det utfordrende å møblere og få akustikken ned. Fliser og mur gjør at det gjaller i rommet. Vi øver virkelig på å snakke lavt....

Palmesus og deilige dager!

Rett fra velkomstfest kastet vi oss i bilene og tråklet oss gjennom en forferdelig trafikk. Fredag etttermiddag og vi var ikke alene om å ville ut av byen.... Tor Arne har bokstavelig talt hoppet i det og satt seg ved rattet allerede. På fredag var jeg (Karoline) utrolig imponert. Han kjører akkurat så aggressivt som han må for å komme seg noen vei og klarer å holde hodet kaldt i et vanvittig rotete trafikk-bilde. Denne gangen hadde vi våre venner som kjørte noen biler foran oss som veivisere. Min jobb var å vite hvor de var, hans jobb var å kjøre bilen. Vi kom oss da ut av byen og etter 3-4 timers kjøring kom vi til Montemar Resort. En perle helt i strandkanten, med basseng og restaurant i tillegg til denne deilige stranda. Lykken for både liten og stor.

Etter 3 overnattinger der har ungene badet mer enn på lenge. Fra sjøen til bassenget før ettermiddagen ble avsluttet i sjøen igjen. Temperaturen i vannet var sikkert 30 grader.

Det som nok overraska oss var at vi var neste åleine ved stranda. Og ved bassenget. Og på restauranten. Vi følte oss nesten alene der, men nå og da dukket det opp noen flere.

Det var fantastisk å komme seg bort fra storbyen og all organiseringen. Dette vil vi gjøre mer av i løpet av tiden vi er her, ingen tvil om det.

Filippinsk mat er ikke det helt store for norske ganer (bortsett fra frukten). Ungene har spist mango til frokost og Fish&Chips til lunsj og middag.

I morgen begynner hverdagen. Marta på sin skole og de to minste på sin. Solveig er nok mest klar. Hun gleder seg til å være der alene og passe på Endre....

Mottakelsesfest på kontoret!

Etter flere utsettelser pga våre haltende oppstart her i Manilla ble mottakelses-festen holdt for oss fredag den 29.august. Vi kom til kontoret og møtte en stor gjeng (ca 50 stk) i klassiske Filippinske drakter. De hadde laget sang for oss, de hilste og klemte oss, de hadde leker med oss, gav oss drøssevis av gaver og hver avdeling hadde sine kulturelle innslag. Og til slutt spiste vi mye Filippinsk mat. Programmet varte i timesvis. Ja, filippinere elsker fester! Og de er herlig fri for prestasjonsangst. De synger med de stemmene de har. Og alle deltok. Sjåførene på lik linje med visepresidenten. Vi følte oss utrolig godt mottatt.

Vi skal prøve å komme litt i gang med jobb parallelt med skoleoppstart, språkstudier og innredning av hus. For at vi virkelig skal få et bilde av hva vi virkelig skal jobbe med gjenstår en tur i områdene hvor vi arbeider. Vi kjører forbi flere områder hvor mange er fattige, men det blir noe helt anna å være der, kjenne luktene, møte menneskene, se nøden...... og se hva vi faktisk er her for.

Vel, jeg skulle absolutt hatt bilder fra festen og lagt ut, men fotoapparatet synger på absolutt siste verset og ville ikke samarbeide på fredag...