Det å bo i utlandet er utrolig gøy mtp det sosiale. Vi får ikke truffet våre gode, gamle, nære venner MEN vi stuper inn i livet til nye. For et par uker siden kom et par damer til oss som trengte overnatting. De hadde vært noen uker i Gay Ann sitt prosjekt ikke langt fra oss og hun koplet oss sammen. Vi fant tonen raskt. Hun ene reiste, hun andre hadde enda noen dager igjen i Olongapo. Så kom hun sammen med familien sin til oss de siste 3 dagene før de reiste til Norge. Ungene koste seg sammen og ble kjempe-kompiser. Vi voksne delte livet sammen og storkoste oss. Familien Frantzen betod av mamma Charlotte, pappa Andreas, Thea, Frida Martine og lille Michael Andreas. Skulle dere treffe på disse er de verdt å bli kjent med!! Og vi håper på at de flytter til Filippinene...
Vi var nettopp på teamtur, oss nordmenn som jobber for Misjonsalliansen. Og da fikk vi endelig tatt noen bilder av oss. Her er vi. Det er Camilla og Jostein Garcia de Presno med sine 3 barn: Caroline, Johannes og lille Maria, Anders og Karen Myrene med lille Johannes i hånda og lille "My" i magen. Karen er fra Malaysia og de bor nå på Marinduque. Ca ei uke pr mnd kommer de til Manila. Da bor de i nabohuset. De kom til landet i februar, så sammenlignet med dem er vi "gamlinger" i gamet. Jostein og Camilla
Ungene opplever at teamet er som familien deres. Marta elsker team-turer. Vi er akkurat som søskenbarn, sier hun. Tenk, vi bruker til og med de samme hånklærne, kan hun utbryte med glede hvis vi deler på badehånklærne. Vi har det veldig fint sammen og utfyller hverandre godt. Jostein er den som sitter med makta, han er direktør. Så han er det best å være på godfot med.
På lørdag var jeg med to norske jenter på et områdebesøk i Manila. Det var en fantastisk tur hvor jeg møtte mange flotte mennesker. Det første er ei av de skjønne jentene som smiler mot meg. Hun bor nå i et telt med familien sin på ei branntomt. Videre følger noen glimt fra de jeg møtte:
Angelica: Hun er nå 20 år og har vørt fadderbarn fra hun var helt ung. Nå er hun akkurat ferdig med nest-siste året på college. Og hun forteller meg historien sin. Hun har vokst opp som yngst av 5 søsken. Moren ble enke da hun var 1 år. Penger har alltid vært et stort problem. Men hun har en drøm om å klare å hjelpe familien sin ut av fattigdommen. For å klare seg må hun ha inntekt. Derfor jobber hun på et bakeri. Fra kl. 7-15 er hun på skolen. Derfra går hun rett på jobb på et bakeri. Den er hun ferdig med kl 22.30. Da reiser hun hjem og jobber med skolearbeidet.... Hun var ei dame med futt i! Hun visste at hun ville klare dette, nå hadde hun bare ett år igjen!! Hennes drøm var å bli fotomodell, noe jeg nok tror hun både har guds og kropp til, men vet ikke om jeg vil anbefale henne den retningen... Ei utrolig målretta, hardt-arbeidende og flott jente.
Dr. Valencia: Hvert år de siste 14 årene har han stilt som frivillig lege når Misjonsalliansen har hatt årlig legesjekk. Han hoppet av karriere-karusellen og jobbet med det som hjertet hans sa han skulle bruke livet sitt til. Være lege for de fattige. Familien, som var leger, har aldri støttet han i det valget. De syns han er/var gal. Men han syns det er fantastisk å kunne bruke livet slik han er kalt til å bruke det. For å tjene penger jobber han litt på sykepleier-utdanningen. Pastor i ei kirke har han også rukket å bli (men det er absolutt ikke noe å bli rik av her til lands)..........
Møtte også to flotte tannleger som en gang i måneden jobbet frivillig for Misjonsallian
sen. Tannstellet her til lands er miserabelt og det er bra at de kan og vil
bruke sine talenter på å gjøre det bedre. Mange filippinere som engasjerer seg i sine dårligere stilte landsmenn.
Grace: Hun har i mange år vært frivillig i Misjonsalliansen og har to barn som er fadderbarn. I februar opplevde hun marerittet. Huset hun bodde i brant ned. Hvis du har vært i den typen hus hun bodde i ville du kanskje si at det ikke var det store tapet. Men det er det virkelig. Over 50 familier ble hjemløse. Heldigvis ble ingen alvorlig skada.Men når du ikke har forsikring og i tillegg bor på okkupert land har du alvorlig problemer når noe slikt skjer. Landeierne er letta over at husa som har okkupert deres land endelig er borte og gjør det de kan for å holde nye ”okkupanter” borte (landeierne høres grusomt hjerteløse ut, men jeg kan forstå at de er irritert over at folk okkuperer deres land og bosetter seg der). Misjonsalliansen gir assistanse, men det er mye vi ikke kan gjøre. Det var et sterkt møte.
Dager i feltet som denne lørdagen gir meg en god motivasjons-innsprøytning. Dere, vi har det så utrolig godt i Norge (og som nordmenn i utlandet). Vi må aldri slutte å dele og engasjere oss utenfor landets grenser!!
Filippinsk skoleår er annerledes enn norsk. Her har ungene fått ferie allerede og skal ha det til i midten av juni. For Marta har 2.skoleår vært kort og intenst.... Det som er viktig her til lands er skikkelige avslutninger. Ukene før avslutningen har gått med til øving, øving, øving. Endre spurte en dag: Hva betyr Ladies and Gentlemen? Hans rolle på avslutningspillet var å være konfransier og musiker. For oss i salen var det fantastisk å se Endre så konsentrert om sine oppgaver. Og han gjennomførte de perfert!
Solveig har sunget nye sanger i lang tid nå og hun var helskjønn som tradisjonell ris-kone og som en liten harepus.
Marta har dratt på skolen med treningsklær i ukesvis. De hadde en heidundrende danseforestilling. Kjempegøy! Og hun storkoste seg.
Det som er fasinerende er det høye nivået de får til med så små unger. Den store forskjellen fra skolen hjemme er at her er arbeidskraften billig. De er mange som jobber og proffe musikere leder det hele. Men det er helt klart atikke er like høyt nivå i den offentlige skolen her heller. Vi er heldige.
