Pulo, penger og rettferdighet...

Sist fredag var vi begge to med på besøk til Pulo Island. Det er den øya mye av filmen vi delte ut i sommer er fra. Misjonsalliansen har nå et Feeding-program der. De mest under-ernærte barna får ett næringsrikt måltid pr dag i 4 måneder. Og mødrene får opplæring i å tilberede. Det er også de som lager maten hver dag og står for mat-utdelingen. Fikk se resultat-lista etter 1 måned. En 5-6 åring hadde lagt på seg 7,5 kg!! Så var han bare 10 kg når de startet.....

Øya var absolutt preget av fattigdom, men det var en ro der som vi ikke har så mye ellers i Manila. Folka var vennlige og imøtekommende. De hadde til og med laget et fest-måltid til oss! Det er kjekt å komme rundt og se hva Misjonsalliansen gjør. vi er ikke de som er ute i feltet og arbeider, vår oppgave er å adminsistrere og motivere de lokale selv til å gjøre det. Dette var gøy, men også tett på ekstrem fattigdom....Vi har skrevet en artikkel og lagt inn på http://www.misjonsalliansen.no/ hvis dere vil lese mer om besøket.

Jeg (Karoline) tenker mye på penger og meg selv for tiden. Det er så deilig å kunne gå på butikken og kjøpe akkurat det jeg vil (tenker på mat). Hvordan ville jeg reagert om vi gikk konkurs? Hvis pengene våre plutselig ikke var verdt noe??

Hvis jeg virkelig prøver å sette meg inn i det kan jeg kjenne på panikk-følelse. Manglende frihet, bekymringer etc. Vi omgås til daglig mennesker som lever slik. Penger er ikke løsningen på alt, absolutt ikke. De er også roten til mye vondt. Men de gir oss også en frihet til å velge hvilket kjøtt vi vil spise, hvilken skolen ungene skal gå på, hvilket sykehus vi skal knytte oss til etc. Vel, jeg bare oppfordrer alle til å prøve å tenke seg den situasjonen. Våre foreldre har jo opplevd den tiden, kanskje vi kan lære litt av å lytte til dem??

Rettferdighet er også noe jeg tenker mye på. Hadde jeg vært Lita, hushjelpen vår hadde jeg tenkt at livet var blodig urettferdig. Vi har så mye materielt sett i forhold til henne. Hun har stadige økonomiske bekymringer for barnebarna sine. Hun tjener ikke mye, men sponser skolegang for flere av dem. Og hvor er rettferdigheten? Jeg har jo ikke slitt for å få det slik. Hun sliter hver dag for å holde hjulene i gang i storfamilien. Hvor er rettferdigheten??

Ungene våre har en vanvittig rettferdighets-sans. Håper vi kan la oss smitte og begynne å gi enda rausere. For det er jo det som er rettferdig, er det ikke?? Vel, del gjerne deres tanker. Syns det er utfordrende det her...