2 ulike møter med slummen

Sist søndag var vi for først gang på menighetsbesøk i en av misjonsalliansens partner-kirker. Vi stilte mannsterke og ble møtt utenfor et kjøpesenter av en ung gutt. Vi fulgte han gjennom trange smug og overalt var det folk. Folk bor bokstavelig talt oppå hverandre her! Slummen virket ganske etablert, dvs at husene var at mur. Det er et hakk opp i forholdt til de som lapper sammen et hus av det de finner. Så var vi der og kom inn i kirka. Et greit rom, men litt for lite for alle som var der... Så begynte gudtjenesten. Og den var fresk! Volumet var høyere enn på noen annen gudstjeneste jeg har vært på iallefall. Typisk filippinere. Alltid mye lyd.

Det var ungdommene som stod for det meste av sangen. Til sangen danset de. Også noen barn danset. Det var fantastisk å komme inn i det livet, den gleden, talentene som blomstret og takken de uttrykte til Gud. Våre barn presterte noe de aldri har vært i nærheten av. De satt på stolene i 2 1/2 time!! Underveis kom det flere barn til våre barn. Ingen sjenanse og en fantastisk måte å ta imot nye på. Marta og Endre gikk derfra og sa de hadde fått seg nye venner.

Vi har mye å lære. Det er godt å være på steder som det. Litt godt å komme hjem til stillheten også. Bare en ting til: På vei til bilen gikk vi forbi en som flådde en hund....... Orker ikke å tenke på hva han skulle med den engang.....

Så hadde jeg (Karoline) meg en annen tur til et av de virkelig tøffe områdene vi jobber i. Som regel når vi er på besøk ser vi masse smilende folk. Tror smilet er en overlevelses-teknikk for filippinerne. Men denne dagen møtte jeg også triste folk. Mange så skikkelig deppa og slitne ut. Vet dere hva jeg tenkte: Nei, hvorfor smiler de ikke?? Her var det trist....De skulle absolutt fått opp stemningen her. Heldigvis klarte jeg å avsløre meg selv. De menneskene jeg traff hadde et sannere og mer ekte uttrykk kanskje enn de som bare smiler. For livet må være knall-tøft. Der jeg var var oversvømmelse det store problemet for tiden. Det regner mye og da er det tøft når vannet kommer inn i det ene rommet de har....

Kjenner det er tøft å møte fattigdommen og den realiteten at her bor de år etter år. Takknemligheten for hus er blitt større. Det er helt sikkert.

Den norske ambassadøren ble med til Marinduque

Kveldssola forsvinner i havet mens den varme fønvinden smyger i ansiktene våre. Den syv timer lange turen fra Manila er snart over, og den frodige grønne øya ønsker oss velkommen med blålys og sirener...
Guvernøren for området har ikke overlatt noe til tilfeldighetene. Når det kommer offisielt besøk til øya, skal sikkerheten være på topp. For oss nordmenn er det nok litt i drøyeste laget når kolonnen med biler blir eskortert av tungt bevæpnede vakter og ulende sirener gjennom skogene der geitene fremdeles sov før vi kom.....

Frisk luft og frodig natur
Dette er min første tur til øya. Karoline var der for 2 uker siden. Luften er merkbart friskere enn i Manila. En morgendukkert i havet er en selvfølge når jeg bor så nær stranda som denne gangen. Jeg har selvfølgelig med meg dykkermaska, men det er ikke så mye å se. Det finnes ingen koraller nær land lenger. Denne dagen skal vi innom en del av prosjektene som Misjonsalliansen holder på med i de fire områdene der vi har arbeidet det siste året. På barneskolen i Yook, som fikk nytt tak etter tyfonen i fjor, blir vi møtt av 300 unger som ønsker velkommen med flagg oppigjennom veien. Det er et fantastisk humør på disse ungene. Skoledagen starter med sang og dans og de viste oss noe av det de kunne. Jeg slengte meg med etterhvert. Det er alltid en suksess.....!.

Skolebehov og vannprosjekter
Mange skoler har for liten plass. I et av områdene har en privatperson som har stilt ekstra tomt til disposisjon. Misjonsalliansen skal i nære fremtid sette seg sammen med skolen og politikerne for å drøfte muligheten for et tilbygg her. Vi har som mål at de fleste av barna som i dag ikke går på skole skal starte, og dette vil bety at kapasiteten på de ulike skolene sprenges ytterligere.
Et annet prosjekt som skal igang i løpet av få uker er vannledning fra et reservoar opp i fjellet som skal gi de resterende 325 familiene i et av områdene tilgang på rent vann. Igjen et godt samarbeidsprosjekt som bedrer barnas helse.

Lunch, middag og kroningsseremonier
Vi slipper sjelden unna seremonier, iallefall ikke når den norske ambassadøren er med oss. Den lokale skikken med dans, sang og kasting av blomster og mynter til alle oss som ikke har vært på øya tidligere, blir avsluttet med "kroning" av gjestene, et tegn på inkludering og ære.Til lunch hos ordføreren og middag hos Guvernøren om kvelden var spennende og interessante opplevelser. Politikerne og offisielle myndigheter er viktige å treffe regelmessig. De er viktige partnere for at det skal være mulig å få til samfunnsendrende ting Marindouque. Sånn sett bidrar ambassadøren masse til å styrke NMAs allerede gode forhold til de lokale myndigheter.
Det var som sagt deilig å inhalere litt friskere luft noen dager og jeg gleder meg til neste tur i begynnelsen av desember. Da er alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i områdene vi arbeider i invitert til et felles møte. Menigheter fra den katolske kirke, anglipayans (brøt med den katolske kirke i 1898) og evngeliske menigheter av nyere dato(14 potensielle samarbeidspartnere).

Hvis interessen er der for å lese artiklene meg og Karoline har skrevet, gå til følgende side;
http://www.misjonsalliansen.no/pages/ma_nyhetsliste.aspx?nr=2710

Litt mer hverdag

Det begynner å gå seg litt mer til med skole og barnepass. vi prøver også å jobbe litt halve dager slik at de minste ikke er altfor mye bare med andre. Men her ser dere litt bilder av ungene sammen med Lita og Milo. Disse to er de virkelig kjempeglade i. Milo er sjåfør og den som går ut og leker med dem. han er ikke så nervøs for fart og spenning som alle andre Filippinere. Gir han fart på dissa så gir han fart. Leker de tikken så springer han fort foran. Sammenlignet med andre "jaja-er" som de fleste barna her har er han helt vill og gal. De er livredde for at ungene skal falle og slå seg etc. Så Milo er topp!

Lita er vi alle så glad i. Og hun har blitt glad i oss. Opplever ungene noe løper de for å finne henne. Hun må også ta del i gleden. Endre kryper ofte opp i fanget henne for å kose og Solveig prater i ett sett med henne. På norsk ispedd noen engelske ord.

Som sagt før prater de to elste ganske bra nå, men i starten var det selvsagt verre. Et litt morsomt eksempel på språk-misforståelser:

Endre har falt for et hus borti gata her. Et herskapelig og flott hus. Hver gang han kjørte forbi pekte han og sa at det huset ville han ha hatt. Milo trodde at han sa at det huset var likt det huset vi hadde hjemme i Norge. Så pekte Milo på et annet hus hvor det var bilde av jomfru Maria utenfor (mange katolikker i landet). Så sa han at det var jomfru Maria. Endre tenkte at han sa at det var hans hus. Seinere fortalte han meg at Milo bodde i det huset, noe jeg visste var langt fra virkeligheten. Jamen, han kjenner jo hun dama som bor der! Han sa hva hun hette og allting: Mother Mary....

Nabo-ungene har vi mye med. De fikk ei lita jente for noen uker siden og Marta elsker henne!

Farsdag og andre feiringer!

Farsdagen ble forbi-gått i stillhet. Iallefall nesten. Marta fanget opp hvilken dag det var og laget ei krone til pappa som fikk en skikkelig bamseklem av sine små.

Men noen telefon til våre fedre ble det ikke....beklager.

Vi har fått besøk av Jorunn og Grethe på hovudkontoret. De skal se arbeidet og er akkurat nå sammen med Tor Arne og den norske ambassadøren på Marinduque. Det vil han sikkert skrive mer om.

Ellers i helga? Jo vi var i bursdagspartyer ti noen klassevenner av MArta og Endre. Dette er de som ligger helt i øverste skiktet. Mellom 100-200 gjester og ingenting har det blitt spart på. Mat i overflod, ansiktsmaling, håppynting, trylleshow, innleid leke-arrangører, premier i lassevis til alle gjestene og you name it. Dette er virkelig kontrastenes land. Etter selskapet som Marta var i kom hun hjem med flere poser med leker. Hun lurte på om ikke hun også kunne ha et sånt selskap, men hun visste svaret allerede (men må si at jeg gruer litt for å invitere klassevenner tilbake, de vil forvente noe annet enn norske, enkle bursdagsfester....får håpe de syns det er litt eksotisk og annerledes...). Vi snakket om alt hun fikk og jeg spurte om hun egentlig trengte alle lekene. Nei, det gjorde hun ikke. Hun har nå kommet fram til at hun vil samle en pose med gaver som Lita, hushjelpen vår, skal få med seg hjem til sine barnebarn til jul.

Vi ønsker ikke at ungne våre skal få et rikmanns-liv og bare det fra oppholdet vårt her. Kanskje den bestemmelsen var et skritt i riktig retning. For kontrastenes land lever vi i og må forholde oss til.

Hjemlengsel

Vi spør ofte ungene om de lengter hjem. Av og til gjør de det. Naturligvis og heldigvis. Vi har jo så mange hjemme som betyr så mye for oss. Men så er det også godt at vi ikke kjenner på den vonde hjem-lengselen. Den at vi vil bort herfra og heller være hjemme. For vi trives så godt og ser at dette er stedet for oss nå.

I dag, 4.november har pappa (Trygve) 70 års dag. Skulle ønske jeg kunne vært der og feiret den hedersmannen han er, men vi får ta det igjen når han kommer ned om 5 uker. Besøk hjemmefra blir knall-kjekt. Når vi opplever noe gøy er det fast kommentar fra ungene: "Detta må me visa te bestemamma og bestepappa!" Gratulerer med dagen, pappa, svigerfar og bestepappa! Du er best!

(som sagt, bilder får jeg ikke lagt inn...kommer seinere)

Engelsk!

Denne helga opplevde vi noe sprøtt. Vi fikk besøk av Gay Ann, hun venninna vår som vi har kjent siden 2000 og som har vært på besøk hos oss i Norge. ungene har alltid følt at de kjenner henne, men når de ikke har kunnet kommunisere med henne blir det ikke helt det samme..

Stemningen i heimen etter at jeg hadde vært på tur 4 dager var någet slitsom. Jentene gikk på antibiotika mot lungebetennelse og halsbetennelse, Endre blir fort litt vill når det skjer lite og Tor Arne var trøtt etter flere netter med dårlig søvn. Han trives heller ikke så godt som alene-pappa.

Så fikk vi altså besøk. Og de snakket engelsk med henne slik at vi bare måpte. Ikke ante vi at de kunne så mye. De opplevde det helt fantastisk selv også. Og de ble kreative og positive. Hele atmosfæren ble snudd. Og Endre som ikke er den som knytter seg fort til andre satt stort sett i armkroken hennes. Når vi spiste satt vi som familie og pratet engelsk!!

Kan dessverre ikke si at den fantastiske atmosfæren har vart helt til nå....den skifter vel her som hjemme. Men nå er iallefall ungene mye friere mtp språk. Stilig!!

Karoline på øya i sør!

Endelig fikk jeg kommet meg til Marinduque, øya misjonsalliansen har startet opp arbeid på. og for en opplevelse!! Man dag sist uke reiste jeg sammen med en kollega av meg, 7 timer tok turen. Ut av byen, gjennom masse små plasser på dårlige veier, hundrevis av forbi-kjøringer og til slutt en båt-tur på 2-3 timer. Så var vi endelig framme. Øya er uten tvil en av de vakreste stedene jeg har sett, men dessverre er folk der ekstremt fattige. Folk bor i bambus-hytter, men det som var påfallende er at de liker å ha det fint rundt seg. Utenfor falleferdige hus har de fine blomster i hermetikk-bokser.

Dagen etter ankomst begynte barnekonferansen i regi av NMA. 170 barn var samlet for å lære mer om barnerettighetene. Konferansen var lagt opp slik at noen av barna utgjorde et styre. De hadde planlagt det meste av det 2 1/2 lange programmet. De hadde planlagt leker, dramastykker, danser etc. Det var også de som ledet det meste. De ansatte fra NMA organisert dem og fikk inn litt mer kunnskapsstoff for å kvalitetssikre konferansen. Ungene var mellom 9 og 17 år. Og for en disiplin! Ungene bar preg av at de kom fra fattige kår. Noen ekstremt tynne og klærne var godt brukt for å si det mildt. De vi vet er at ungene i det området har det veldig tøft og ikke har særlig høy verdi i samfunnet. De noterte flittig når de ble undervist om at barn faktisk har rettigheter.... Noen av ungene kom frem og sa hva deres drøm var. Det var at foreldrene deres skulle få seg en jobb slik at de kunne vite at de kunne fortsette å gå på skolen. Og når de var ferdige på skolen kunne de hjelpe andre områder slik at de kunne få det bedre. Det er faktisk en av de flotteste og mest rørende opplevelsene jeg har hatt, det å møte alle disse flotte, talentfulle ungene. I møte med dem ser jeg at Misjonsalliansen virkelig har en misjon!

Etter dager som dette har jeg så lyst til å få alle som leser til å forstå hvor flott det var og hvor viktig arbeidet er, men jeg ser at det er vanskelig å formidle alt hjem med ord... Legger ved noen bilder. Må også si at jeg beundre de filipinske ansatte som jobber på Marinduque. De gjør en vanvittig bra jobb og klarer å tenke lange linjer samtidig som de møter ungene med mye kjærlighet og respekt.