Sist søndag var vi for først gang på menighetsbesøk i en av misjonsalliansens partner-kirker. Vi stilte mannsterke og ble møtt utenfor et kjøpesenter av en ung gutt. Vi fulgte han gjennom trange smug og overalt var det folk. Folk bor bokstavelig talt oppå hverandre her! Slummen virket ganske etablert, dvs at husene var at mur. Det er et hakk opp i forholdt til de som lapper sammen
et hus av det de finner. Så var vi der og kom inn i kirka. Et greit rom, men litt for lite for alle som var der... Så begynte gudtjenesten. Og den var fresk! Volumet var høyere enn på noen annen gudstjeneste jeg har 
vært på iallefall. Typisk filippinere. Alltid mye lyd.Det var ungdommene som stod for det meste av sangen. Til sangen danset de. Også noen barn danset. Det var fantastisk å komme inn i det livet, den gleden, talentene som blomstret og takken de uttrykte til Gud. Våre barn presterte noe de aldri har vært i nærheten av. De satt på stolene i 2 1/2 time!! Underveis kom det flere barn til våre barn. Ingen sjenanse og en fantastisk måte å ta imot nye på. Marta og Endre gikk derfra og sa de hadde fått seg nye venner.
Vi har mye å lære. Det er godt å være på steder som det. Litt godt å komme hjem til stillheten også. Bare en ting til: På vei til bilen gikk vi forbi en som flådde en hund....... Orker ikke å tenke på hva han skulle med den engang.....
Så hadde jeg (Karoline) meg en annen tur til et av de virkelig tøffe områdene vi jobber i. Som regel når vi er på besøk ser vi masse smilende folk. Tror smilet er en overlevelses-teknikk for filippinerne. Men denne dagen møtte jeg også triste folk. Mange så skikkelig deppa og slitne ut. Vet dere hva jeg tenkte: Nei, hvorfor smiler de ikke?? Her var det trist....De skulle absolutt fått opp stemningen her. Heldigvis klarte jeg å avsløre meg selv. De menneskene jeg traff hadde et sannere og mer ekte uttrykk kanskje enn de som bare smiler. For livet må være knall-tøft. Der jeg var var oversvømmelse 
det store problemet for tiden. Det regner mye og da er det tøft når vannet kommer inn i det ene rommet de har....Kjenner det er tøft å møte fattigdommen og den realiteten at her bor de år etter år. Takknemligheten for hus er blitt større. Det er helt sikkert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar